Å fortelle Elisabeth

Marit Østli Trønnes mistet en datter, og døtrene Cathrine og Victoria mistet en søster i terrorangrepet på Utøya 22. juli 2011. Nå har Cathrine og Marit fått fortelle hvem Elisabeth var som person i et videopptak. Filmen skal vises på 22. juli-senteret i Oslo.

På 22. juli-senteret i Oslo sentrum har de et minnerom. I minnerommet kan man se navn. Bilder av ansikter. Vitneberetninger fra den fatale dagen. Men både publikum og etterlatte har etterlyst mer. De som ble drept den grusomme julidagen i 2011 er mer enn et ansikt med et navn under. De hadde venner, hobbyer, drømmer og visjoner. Hva slags personer var de, sett gjennom øynene til dem som er aller mest glad i dem? Senteret henvendte seg til pårørende og etterlatte. Kunne de tenke seg å fortelle historien om barna de mistet? På film? Cathrine og Marit takket ja til henvendelsen. De ville fortelle om Elisabeth.

– Det var et savn, forteller Cathrine, både blant etterlatte, skoleelever og besøkende på 22. juli-senteret. Derfor ønsket senteret å fortelle mer om alle ofrene, gjøre dem levende.

Filmklippet der Marit og Cathrine forteller om Elisabeth er lagt ut på nettsiden til 22. juli-senteret, men hovedpoenget bak innspillingene er at videoen skal kunne ses i minnerommet. Håpet er å få laget videoer om alle ofrene i terrorangrepet. Cathrine og Marits innslag er på rundt sju minutter.


«Det å se det beste i andre, det har jeg lært av Elisabeth.»  Sitat fra filmen: Marit.


– Poenget er å fortelle hvem Elisabeth var, forteller Marit. Hva slags person var hun? Hva slags planer og drømmer hadde hun, og hva var hun opptatt av og interessert i?

Elisabeth Trønnes Lie. Foto: privat.

Hvordan var det å snakke om Elisabeth på film? 

– Det var en fin og naturlig opplevelse, sier Cathrine, han som har intervjuet oss er veldig hyggelig. Jeg satt sikkert og snakka i to timer, og jeg fikk prate helt fritt. Victoria var ikke med på filmingen i denne omgangen.

– Jeg synes Victoria godt kunne fått prata på filmen, sier Marit. Men det kan hende hun får muligheten senere. Dette skal bli filmet i flere bolker. Kanskje vil de invitere flere pårørende inn i neste omgang.


«Når jeg ser for meg Elisabeth ser jeg for meg en glød, man kan sammenligne det med en sol. Hun var der for alle. Hun så alle menneskene» Sitat fra filmen: Cathrine.


Hvordan synes dere resultatet ble?

– Veldig fint, sier Cathrine, jeg har sett videoen mange ganger. Jeg synes de har vært veldig flinke til å klippe det sammen etterpå, de har plukka ut det som definerer Elisabeth. Det har nok ikke vært lett å plukke ut det som er viktigst, de hadde jo tross alt fire timers opptak som skulle klippes ned til rundt sju minutter.

– Jeg er også veldig fornøyd, sier Marit. Jeg synes vi klarte fint å få frem hvem Elisabeth var. Hva hennes verdier var, hva som var viktig for henne og hvordan hun levde. Det som skjedde på Utøya er også med, men i en veldig moderert versjon.

Elisabeth har blitt en offentlig person. Hvordan føles det å i så stor grad måtte dele henne med alle andre?

– Det har vært veldig rart, sier Marit. Etter at hun døde var det så mange som tok sin del av historien. Folk laget YouTube-innslag og mange har lagt ut bilder og tekster på Facebook og Instagram. Bildet til Elisabeth er delt over alt.

– Jeg har blitt vant til det, sier Cathrine, det ble en del av hverdagen etter 22. juli.

Cathrine, Victoria og Elisabeth. Foto: privat.

«Jeg savner stemmen hennes. Latteren hennes. Den fysiske kroppen, å få gitt henne en klem» Sitat fra filmen; Marit.


22. juli-senteret skulle egentlig flyttes til midlertidige lokaler denne våren, grunnet oppussing av høyblokka. Men så kom koronaen. Senteret stengte, og flyttingen ble utsatt. Koronaens inntog i Norge traff Marit hardt.

– Jeg var på vei ut av isolasjonen da koronaen kom, forteller Marit. Jeg skulle begynne mitt nye liv, jeg skulle ut av hulen min og ut i samfunnet igjen. Jeg gledet meg skikkelig, endelig skulle jeg begynne å leve tilnærma normalt igjen. Jeg meldte meg som frivillig på Kirkens Bymisjon, men jeg rakk bare å være frivillig én gang før Norge lukket ned. Da gikk lufta helt ut av meg. Isolasjonen var fæl. Nå synes jeg det er tøft å komme tilbake igjen. Fristedet vårt på torpet i Nössemark er også helt utelukka. Jeg synes det har vært en trist tid.

For Cathrine medførte koronaens nedlukking av landet en utsettelse av noe hun både har gruet og gledet seg til. Cathrine jobber som miljøarbeider ved Kirkens Bymisjon, og i april skulle hun egentlig delta på Bymisjonens temadag på Utøya. Rundt hundre deltagere skulle være med, deriblant både ungdom fra byklubben og en del voksne, inkludert ledelsen i Bymisjonen. Temaer som demokrati, ytringsfrihet og mangfold sto på agendaen, og planen var at Cathrine skulle holde foredrag for ungdommene. Foredraget handler om radikalisering, og ekstremisme. Utenforskap. Om det som skjedde på Utøya, og Cathrines vei tilbake etterpå. Og om Elisabeth.

– Det var synd at det ble utsatt, sier Cathrine, men jeg regner med at vi får til noe senere. Vi må bare vente og se hva som skjer med koronaen først.

Her kan du se Marit og Cathrine snakke om Elisabeth i 22. juli-senterets film:


«Jeg tror det er det fineste jeg har hatt i livet. En søster»  Sitat fra filmen; Cathrine.


 

Vil du besøke 22. juli-senteret? Du finner senterets nettside her. 

Del artikkelen:

Kommentarer

kommentarer