I 50 år har vi levd med en narkotikapolitikk som har kostet tusenvis av liv og mange milliarder kroner. Man har trodd blindt på straffeprinsippet som den eneste løsning. Nå står den meningsløse kampen for fall, krigen mot narkotika kan ikke vinnes med straff!
Det kan skje i fremtiden at vi stiller oss noen spørsmål rundt propagandaen som startet i USA på 50-tallet. Harry Anslinger var en kommisjonær for Federal Bureau of Narcotics, og var en ledende talsmann mot narkotikahandel i USA og verden. Harde straffer var verktøyet som skulle brukes i kampen mot narkotika. Da president Nixon i 1971 proklamerte ”War on Drugs” for første gang, kostet det 100 millioner dollar. 40 år senere har de brukt over 1000 milliarder dollar på den samme kampen. For å sette det i et økonomisk perspektiv, så er det omtrent seks norske statsbudsjett. Fangebefolkningen i USA har økt med over 500 prosent i samme periode, og fra 1980 til i dag er det 1000 prosent flere som sitter i fengsel for narkotikaforbrytelser. Det mest skremmende har vært den holdningsendringen som ”War on Drugs” har medført.
Samfunnet har stigmatisert mennesker som har havnet i en vanskelig situasjon. Narkokrigen har gjort hverdagen til brukerne så utrolig mye mer komplisert enn nødvendig. Og sist men ikke minst, menneskeverdet forsvinner når man undergraver individets sykdomsbilde med kriminalisering.
Det er mange grunner til å avkriminalisere bruken av narkotika.
For meg handler det i første rekke om verdighet. Hvordan samfunnet ser på de som sliter seg gjennom hverdagen i et rushelvete. Er det riktig å jage mennesker rundt, gi dem bøter og putte dem i fengsel for deres avhengighet? Alle snakker så fint om verdighet i rusomsorgen, men er det mulig når avhengigheten er definert som noe kriminelt? Uansett hvor mye omsorg du gir et menneske som bruker narkotika, så er vedkommende stigmatisert gjennom lovverket. Det er svært uheldig! Den første justisministeren i Norge som tok opp kampen mot straffeprinsippet, var Inger Louise Valle. Hun mente at samfunnets reaksjon overfor lovbrytere måtte bli mer rasjonell, og rehabilitering måtte erstatte hevntanken. Dessuten mente hun at det var en nasjonal skam å ha barn i fengsel. Det kostet henne jobben! Kriminalmeldingen Valle la frem i 1978 skapte så mye spetakkel at den ble trukket tilbake. Statsminister Nordli flyttet henne året etter til Kommunal- og arbeidsdepartementet. Siden den gang har det ikke vært en justisminister som har våget å legge fram tanken om en liberal narkotikapolitikk. Heller tvert imot, Kåre Willoch innførte 21 års fengsel for narkotikaforbrytelser på 80-tallet, like strengt som for overlagt drap.
Det kan virke håpløst å kjempe mot narkotika. Den er verdens tredje største illegale handelsvare, etter våpen og menneskehandel. Ifølge tall fra FNs World Drug Report blir det hvert år omsatt narkotika for mer enn bruttonasjonalproduktet i 88 prosent av verdens land. Det er for eksempel dobbelt så mye som statsbudsjettet i Norge.
Fem prosent av verdens befolkning mellom 15 og 64 år, over 200 millioner mennesker, bruker narkotika én eller flere ganger i løpet av et år, mens halvparten av verdens voksne befolkning bruker alkohol.
Det er stor forskjell på å akseptere et problem og å godta et rusmiddel. Man trenger ikke å bruke narkotiske stoffer, inkludert alkohol, men man må akseptere at de finnes. Det har tross alt vært en del av vår kultur i mange tusen år. Det må vi aldri glemme!
Så lenge vi har et samfunn som aksepterer et rusmiddel vil vi strekke grensen eller nysgjerrigheten mot andre stoffer, eller rettere sagt, de unge gjør det! Når jeg snakker med ungdom på Østlandet om rus, har de en helt annen holdning til cannabis enn da jeg var ung. En jente på 17 år sa det så fint; – Du kan ikke drite i å gå på fest bare fordi noen røyker hasj…? Da kunne jeg aldri gått på fest!
De som tror at avkriminalisering, regulering og legalisering vil løse alle problemer, er ganske naive. Det er snakk om en stor ruskulturell forandring som må følges av holdningsendringer i skoleverket, i arbeidslivet og hjemme i stua. Hele landet må på skolebenken når vi skal forandre ruskulturen. Da trenger vi tid! Jeg tror det er viktig at man forstår hva som ligger i avkriminalisering. Det betyr ikke at stoffene skal selges lovlig, det skal fremdeles være straffbart å smugle og selge. Det er brukerne som beskyttes ved en slik regulering. De skal slippe å bli jagd rundt som kriminelle fordi misbruket handler om annet enn alkohol. Og at 15-åringen skal slippe å få narkotika på rullebladet fordi han i sin naive ungdommelighet prøvde det en gang. Det er hva avkriminalisering handler om!
Jeg er rimelig opptatt av hvordan vi som samfunn skal ta vare på våre ungdommer. De fleste kommer til å få et bra liv, men mange skal også tråkke feil. Det er måten vi behandler disse på som er en skam. På veien til voksenlivet har vi alle snubla på en eller annen måte. Om det er i kjærlighetslivet eller noe dumt vi har gjort i fylla, tilhører det som regel vårt private rulleblad. Den som tryner utenfor den aksepterte samfunnsnormen, kan fort bli stempla som kriminell. Det er svært uheldig og kan få store konsekvenser for enkeltindividet, men også for samfunnet.
Det er nettopp her essensen ligger i mitt ønske om avkriminalisering av brukerne: Hvis ditt barn hadde prøvd å røyke hasj, ville du ha definert det som en kriminell handling? Det ville ha vært dumt, ja – men kriminelt? Skal det lille mistaket få større konsekvenser enn om barnet hadde stjålet noe i butikken? Den som blir pågrepet for butikktyveri, kan få jobber som barnet ditt ikke ville fått etter den hasjpipa. Er det rettferdig at man legger så mange muligheter døde for fremtida, for et så lite feilsteg? Jeg kan virkelig ikke se at allmennpreventive hensyn blir ivaretatt med en sånn lov! Er det egentlig riktig å straffe noen som helst for å putte noe i sin egen kropp?
Jeg finner ingen moralske grunner for å kriminalisere bruk av narkotika. Det lukter snarere dobbeltmoral av hvordan vi løser dette i dag. Det burde ringt i en samfunnsbjelle på Stortinget som vekka representantene fra dvalen. Når så mange bryter loven, må det jo være loven det er noe galt med! Det er mange feige politikere som sitter på Stortinget i sin egen lille verden. De drar på gratis heisaturer med høye vinglass og lager tullete ruslover for andre. Det er politikerne som må ta ansvar for en holdningsendring i folket, akkurat som med skremselspropagandaen for 50 år siden. Folkeopplysning er ikke bare NRK sin oppgave, vi må også ha politikere som forteller sannheten! Ikke slik som tidligere justisminister, Anders Anundsen, som støttet seg til en upublisert eksamensoppgave om at cannabis er farligere enn alkohol. Det er så grovt feilaktig at det burde vært stilt mistillitsforslag mot han på Stortinget, men der lever jo de samme blinde folka! Nå er Anundsen bytta ut med Amundsen, ikke store forskjellen på papiret.
Har heller ikke de største forhåpninger til et parti som sier ja til hjemmebrent, men nei til en cannabisplante i vinduet? Må bare spørre om det er et skalkeskjul for velgerne? Særlig når lederen i Fremskrittspartiets Ungdom, Bjørn-Kristian Svendsrud, har foreslått å avkriminalisere bruken av narkotiske stoffer, og prøve ut hasj på resept? Det er flere ungdomspartier som modig står frem med sine meninger, men de blir fremdeles ikke hørt av de voksne. Det er faktisk jævla dumt! Hvis det finnes gode begrunnelser for å opprettholde kriminaliseringen av brukerne, så burde disse komme frem i den offentlige debatt.
For meg er det uforståelig at man kriminaliserer det samfunnet definerer som en sykdom? Avkriminalisering er det første steget mot en rettferdig rusomsorg. Ikke bare får man en verdighetsendring, men de økonomiske besparelsene burde også være av interesse. Helseminister Bent Høie tok til fornuften og åpnet døra på gløtt i fjor høst. Det er også gledelig at Høyre foreslår på sitt landsmøte å overføre ansvaret for samfunnets oppfølging av bruk og besittelse av illegale rusmidler til egen bruk, fra justissektoren til helsesektoren. Nå håper jeg man legger politiske prinsipper til side og forankrer en fornuftig lov til beste for innbyggerne. Så må de samme menneskene innføre fokus på rus og miljø i utdannelsen av lærere og andre viktige fagfelt. Og kanskje det aller viktigste, gi det forebyggende arbeid i politiet, helse og skole høyere prioritet.
– Også lover kan forandres!
Trond Henriksen
Kommentarer