Varm honning i øra

På fredag hadde Elisabeth Stenvard sin aller første solo-konsert. Catharina Heide Amundsen var på plass, med kleenexen klar i veska! 

-Jeg har alltid hatt lyst til å sette opp egen konsert, med mine sære svisker, for å vise dere hvem jeg er på både den ene og andre måten, starter Elisabeth Stenvard konserten med å si – og dermed er applausen og jubelen i gang, før hun har rukket å synge en eneste tone.

Jeg er på plass på Herregårdscaféen denne fredagskvelden. Så fort jeg kommer inn døra møtes jeg av duften av nytrukket kaffe, surrende stemmer og varm, god stemning. Vertskapet smiler og ønsker velkommen, og jeg føler meg umiddelbart hjemme. For sånn er det her på Herregårdscaféen. Med fyr på peisen er stemningen satt!

Og jeg har heldigvis tatt med meg kleenex!

Elisabeth Stenvard med band. Bak ser vi Emil Frisk på cahonen sin og Rino Silden på gitar.

Elisabeth har en mørk, klangfull stemme, men med en bredde og klang som gjør at hun også kommer opp i de lyse, sarte tonene. Med full kontroll!

Det er tydelig at Elisabeth har valgt sanger som betyr noe for henne denne kvelden. For makan til innlevelse i både tekst og melodi skal du lete lenge etter! Repertoaret består av flere sjangre og stiler, på flere språk, og i variende tempo og alvorlighetsgrad i tematikken.

-Det er litt hummer og kanari, som Elisabeth selv sier.

Når hun slår til med tekststrofer som:

«what the hell am I doing here? I don’t belong here»

«don’t be afraid to show them your true colours»

«Du har blitt en del av meg. Bare du»

Og

«Mangt skal vi møte og mangt skal vi mestre»

– så skal det ikke mange låtene til før flere enn jeg føler behov for å rote frem den kleenexen.

Publikum smiler, ler og synger med. Og Elisabeth skravler med oss mellom låter. Stemningen er helt på topp, og folk koser seg max! Og over det hele ligger et vakkert, melankolsk drag. En slags sørgmodighet og et savn, men også kjærlighet og omtanke. Og det er så fint! Elisabeth kler dette uttrykket, og jeg føler virkelig at hun slipper oss inn og til, inn i følelseslivet og tankene hennes.

Men vi får også se litt røffere sider. Når Elisabeth drar på med Bon Jovis «Dead or alive» kommer raspen i stemmen virkelig frem, og her kommer banjoen til Rino Silden til sin fulle rett! Fy farao, så kult!

Under «Fields of gold» drar hun det helt ned igjen, med sart, vakker røst full av følelser og stemning. Når vokalgruppa Klang, som sitter i publikum, og som Elisabeth synger med til vanlig, spontant slenger seg på med flerstemt koring, er gåsehuden et faktum!

Elisabeth har et varmt og godt samspill med bandet sitt. Den lekne perkusjonisten Emil Frisk ser ut til å kose seg halvt ihjel, og legger gode rytmer og lekne koringer. Gitarist og banjo-mann Rino Silden både spiller og korer med avslappet tone og innlevelse.

Og samspillet mellom pianist Anne Borchgrevink og Elisabeth er rett og slett nydelig. Når de to synger tostemt, og Anne, på både piano og trekkspill, spiller med lukkede lyne og like stor innlevelse og følelsesregister som Elisabeth, blir det rett og slett som fløyel i øra.

Eller, som bonuspappaen min Marcus ville sagt; dette er som når vakre, yndige engler heller varm, søt honning i ørene mine.

Elisabeth med band! Fra venstre: Emil Frisk, Rino Silden, Elisabeth Stenvard, Anne Borchgrevink og lydmann Mikael Brun. Foto: Catharina Heide Amundsen.

Forsidefoto: Catharina Heide Amundsen.

Del artikkelen:

Kommentarer

kommentarer