Smeller til fra første tone

Det er ikke mye over et år siden, på en dag litt tørrere enn denne, at jeg sist tok turen ned til Brygga Kultursal for å ta inn litt vampyrrock fra Trond Holter og kompani. Den gangen var ikke salen noe særlig mer enn halvfull, mens i kveld var det ganske fullt.

Anledningen var releasekonsert av Trond Holters «Vlad the Impaler». Dette er en oppfølger til albumet «Swing of Death», fra 2014. For å komme med litt historie her, så var Vlad the Impaler hersker av Wallachia (som vi i dag kjenner som Romania) på 1400-tallet. Tilnavnet «The Impaler» fikk han på grunn av sine grusomme krigshandlinger, og dette var også grunnen til at han ble hovedinspirasjonen for en svært kjent roman. En roman som brukte Vlads etternavn som tittel… Dracula.

Dette er altså en fortsettelse på Holters Dracula-konsept. Bandet han har med seg er det samme som han hadde sist, med Per-Morten Bergseth på trommer, Erling Henanger på keyboards, trofaste Bernt Jansen på bass og Nils K. Rue som Dracula på vokal. I tillegg har han med Eva Iselinn Erichsen med til å synge rollen som Draculas flamme. Og som ikke det var nok hadde de med seg Rockekoret for å booste de pompøse elementene til 11.

Som en naturlig fortsettelse av konseptet har de også lagt til flere teatralske elementer i denne produksjonen. Scenen var stilig satt opp med plattformer som aktørene kunne stå på, med de blodrøde Dracula-bannerne hengende ned bak dem og med et stort kors hengende ned fra taket. Det smeller til fra første tone. Bandet er profesjonelle og selvsikre der de står på scenen og leverer Draculas historie med god overbevisning.

Da jeg anmeldte konserten deres i fjor satt jeg litt på gjerdet ang. Nils K. Rue som erstatter for Jørn Lande, men nå kan jeg si at Rue har virkelig gjort denne rollen til sin egen. Mannen har en utrolig stemmeprakt og ser i tillegg litt ut som en vampyr. Det er også han som synger på det nye albumet. Han viser frem både sine mest truende og forføreriske sider sammen med sine kvinnelige motparter. På sangen «Masquerade Ball» kommer det inn en danser som forsøker å slippe unna Draculas makt, men det ender med at han setter tennene i halsen hennes.

Eva Iselinn Erichsen, som sto for den kvinnelige vokalen leverte også en flott prestasjon. Spesielt balladen «Shadows of Love» ble man sittende igjen med gåsehud på det siste refrenget. Så må vi jo si litt om mannen selv, da. Haldens egen gitargud. Selv om det ikke er han som synger, så er det helt klart han som folk har kommet for å se. Og det er tydelig at han koser seg på scenen når han spiller for kjentfolk. Uten at det går utover det musikalske, så flørter Holter med publikum og poserer villig selv når folk stiller seg 10 cm unna han for å ta et bilde med telefonen sin, midt under en gitarsolo.

 

Riffene hans har jeg skrytt av før, men jeg vil også rose det faktum at han alltid setter melodi i sentrum, så det blir ikke bare en masse meningsløs oppvisning av fart og teknikk. Låtene han har skrevet til «Vlad the Impaler» tror jeg er noe av det hardeste jeg har hørt han lage. Låta «Drums of Doom» fikk meg til å tenke på band som Iron Maiden og King Diamond. En ganske aggressiv sak, og ikke noe jeg forventet å få servert fra denne kanten. Sånt liker jeg.

Tar jeg ikke feil, så ble vi servert nesten alle låtene fra «Swing of Death» og «Vlad the Impaler» denne kvelden. De valgte å dele konserten i to sett, uten ekstranummer, så da er det vel naturlig at de avslutter med sangen hvor Erichsen stikker sverdet i Draculas hjerte der han lå i kista si. Det var proft, det var hardt og det var vellyd hele veien.

All ære til Trond Holter og kompani.

Supportband denne kvelden var Sacral Disorder.

Kommentarer

kommentarer