«Stangs efterfølger»

Fra dengang jeg var lille, så husker jeg at butikkene ofte hadde navn som avslutet med «efterfølger». Det var rimeligvis en beskjed til potensielle kunder om at dette er en solid og ærverdig sjappe. Nå har jeg et firbent bevis på at «efterfølger» kan være noe fysisk og ytterst reelt. Altså, denne lille historie, den handler om katten Petra, som uten videre og så med ettertrykk er blitt min «efterfølger».
Om jeg i løpet av natten skulle liste meg inn døren med det lille hjertet på, så sitter pinadø Petra på utsiden og gir meg et aldri så lite og lidende mjau.
– Kunne du kanskje tenke deg å gi meg litt ekstra tunfisk? Så får hun noen skjeer, da.
Vel under dynene, og morgentimene de flyr så forbannet fort. Kanskje rakk jeg en halvtimes blund, tro? Ti minutter før klokkeklang er Petra der. Oppå dynen med sitt sedvanlige morra-mjau:  – Skal du ikke så opp?
Etter dusj og slikt, skimter jeg Petra der på den varme radiatoren. Visst er det godt med varme, lille venn.
Se der: Nå er jeg ferdig til å dra, Petra.
Ikke det, altså? Har jeg glemt noe?
Åh-ja! Der sitter du øverst på pidestallen – i ett sprang. Og koseklar. Krøller klørne og stikker sitt hode frem. Først litt kløing mellom ørene. Så stange hode. I repriser.
Slike morgenritualer er så viktige. Både for «Stangs efterfølger» og gubben selv. Gamle uttrykk får ny betydning.

Kommentarer

kommentarer