Smellvakkert og hjerteskjærende

Carl André Johanssons danseforestilling Mellom deg og alle brevene i Blackbox er et vanvittig vakkert danseteater som river i hjerterota.

Carl André Johansson vet å lage danseteater som beveger. I forestillingen Mellom deg og alle brevene, møter vi Anne og Fredrik; et ungt par som forelsker seg i hverandre, men snarlig etter blir adskilt på grunn av en krig.

Fredrik må reise fra Anne, han blir stasjonert ved et fort langt unna og skal kamptrenes. Fremtiden er uviss for dem begge. Hvor lenge varer en krig? Det vet ingen. Anne og Fredrik sender hverandre brev, oppdaterer hverandre på sin nye hverdag uten den andre.

Aurora Itlands gestaltning av Anne er nær og engasjerende, jeg blir sugd inn i hennes sinnsstemning hver gang hun entrer scenen, enten jeg vil eller ikke. Dette er sterk formidling, hun har en tilstedeværelse som både fjetrer og beveger. Det er vakkert og vondt på samme tid.

Carl Andrés fremstilling av Fredrik er ikke mindre engasjerende. Danseren viser oss en Fredrik som er dypt fortvilet, men med  påklistret optimisme allikevel forsøker å oppmuntre sin Anne om at det kommer til å gå bra. I dansen fremstår han som sterk og selvsikker, han tar sin rolle som beskytteren, den som har kontroll over situasjonen.

Begge dansere er en fryd å beskue på scenegulvet, de danser med en letthet, overbevisning og presisjon man blir helt bergtatt av. I duettene mellom Anne og Fredrik danses alle følelser ut: intens forelskelse, fortvilelse, begjær.

Tre dyktige dansejenter fra Halden danseskole utgjør resten av ensemblet. De kommer inn og utfyller scenebildet på vakkert vis fra tid til annen, understreker og aksentuerer stemningene med sin fine dans.

Scenografien er enkel og sparsom, som for å understreke allmenngyldigheten i det hele. Til tross for at Anne og Fredriks bekledning og daglige sysler hinter om en svunnen tid, kunne dette vært i dag. En hvilken som helst krig, i en hvilken som helst tid. Det gjør inntrykkene enda sterkere. Og vondere. For når jeg går ut av teateret etterpå, så tenker jeg jo på ukrainske menn som må bli igjen i hjemlandet og krige, mens kvinner og barn flykter.

Brevene er tråden gjennom forestillingen. Rett som det er får vi høre Fredriks eller Annes brev, opplest over lydanlegget. Betrakteren kommer veldig nært på Anne og Fredrik gjennom brevene de skriver til hverandre. Den sparsomme scenografien gir god plass til de fine lydsporene i forestillingen, som til stadighet forteller oss hvor vi er, eller hinter om hva som kommer til å skje på illevarslende vis. Det er vanvittig effektivt, og flott gjennomført av lyddesigner Therese Næss Diesen.

Pausene spiller sin egen rolle i forestillingen. Lange pauser i stummende mørke, med ulike lydspor hengende over scenen, forsterker stemningen. En klokke som tikker sakte av gårde. Et tog som forlater stasjonen. Bomber i det fjerne. Man skal virkelig sitte der og kjenne på stemningene. Det funker innmari bra, det er i de mørke pausene jeg får tid til å kjenne skikkelig på de intense følelsene. Det er hjerteskjærende.

Musikkvalget blir en slags lyskaster for de store følelsene Aurora og Carl André formidler på scenen. Carl Andrés valg av nordiske folketoner som bakteppe for forestillingen, legger et ekstra melankolsk slør over det hele. Bendik Baksås’ vakre versjon av den tradisjonelle Borte er de sommerdage, i vemodig folketonedrakt, griper meg aller mest. Sørgmodig vokal, sørgmodig budskap.

Anne: Er du der?

Fredrik: Jeg er her. 

Jeg skal ikke fortelle deg hva som skjer med Anne og Fredrik, det må du faktisk finne ut selv. For denne danseforestillingen bør du nemlig gå og se.

Mellom deg og alle brevene spilles i Sparebanksalen i Blackbox klokken 19.00 fredag, lørdag og søndag denne helgen.

Billetter finner du her.