I går var årets siste konsert ut i serien Klassisk i teateret. Og hvilken konsert! Den kan vi leve lenge på, vi som svevde hjem etter en forrykende musikalsk opplevelse.
Fredrikshalds teater
Torsdag 3. november
Av Kristin Søhoel
De tre unge musikerne Guro Kleven Hagen, fiolin, Amalie Stalheim, cello og Eirik Haug Stømner, klaver, er tre meget ettertraktede, sentrale og prisbelønte unge musikere. I går serverte de et sublimt samspill, og i tillegg hadde de satt sammen et overraskende originalt og morsomt program.
Beethoven Fiolinsonate nr. 5, den som kalles Vårsonaten, ble skrevet da han var 31 år. Det løfterike navnet fikk sonaten etter komponistens død, noe som antyder populariteten hos publikum. Haug Stømner minnet om at den er skrevet for fiolin og klaver, altså mer som duett, en viktig påminnelse. Haug Stømner og Kleven Hagen har et utrolig vakkert og tett samspill, det er lett og temperamentsfullt på samme tid, dessuten elegant. Vi blir trukket inn i musikken av den flotte og energiske fremføringen, så lydhør og full av nyanser.
Nadia Boulanger var dirigent, komponist, komposisjonslærer og en viktig mentor for mange store komponister i samtiden, men nevnes må at hun også hadde en elev som fikk stor betydning i Haldens musikkliv: Eivind Hesselberg.
Av henne ble de fremført tre stykker for cello og klaver, opprinnelig skrevet for orgel. Det var nesten underlig å tenke på, for kveldens besetning var så riktig for denne musikken, som var utrolig vakker og velspilt. Det var et fint møte med en komponist som blir alt for sjelden fremført. Melodiøst, uttrykksfullt, drømmende og samtidig temperamentsfullt og levende. Bare i det andre stykket kunne det avslutningsvis minne om en salme som kunne sende tankene til orgelet. Amalie Stalheims nydelige, varme og presise spill smeltet fullstendig sammen med klaveret.
Kaija Anneli Saariaho er en finsk stjernekomponist på operahimmelen. Hennes stykke «Syv sommerfugler» er små stykker for solo cello. De illuderer sommerfuglens bevegelser og fantaserer over dens flukt og vingeslag. Her fikk også Stalheim vise hvordan hun behersker instrumentet, stoff- og klangligheten, i små perler som skal uttrykke noe lite, skjørt og vektløst, i motsetning til instrumentet. Vakkert, rett og slett, imponerende innlevelse og teknikk.
Johannes Brahms Pianotrio nr. 2 i C-dur, satte kronen på denne fantastiske konserten. Det er en trio som er Brahmsiansk tvers gjennom, saftig, heftig og melodiøs. Det er tett samspill og full utnyttelse av instrumentene, det er så man nesten må telle musikerne innimellom. Er det virkelig bare tre? Brå svinger, høye kurver, lave dybder, massivt og intenst; hei, hvor det går! Vi blir sugd inn i dette universet av klanger og melodiføringer og samspillet er så eminent at musikken fremstår som et eneste legeme, et stort instrument. Den forrykende avslutningen er rett og slett et stort musikalsk øyeblikk… Hva skal man egentlig si? Takk! Og velkommen tilbake!
Alle foto: Aasmund Kaldestad.
Kommentarer