De er så små, men fly, det kan de. Jeg tenker på alle Os-fuglene, de som rasker avgårde i luften og på bakken, der solsikkefrøene deles ut.
På vei til jobb fredag, traff jeg på en liten skjære. Han liksom satt på fortauskanten, lett bakoverlent – og lurte veldig på hvordan livet var. Han var rolig. Flakset ikke engang med vingene da han så bilen. Jeg stoppet og så hans rolige reaksjoner. Litt oppblåst i brystet, liksom. Uferdig, men veldig søt og fin. Uten tvil var han en junior, altså født iår. Kanskje er denne Skjærpetta et barn til de to skjærene som har rede i det ene treet utenfor mitt kontorvindu. Da vi møttes slik tilfeldig, skjærebarnet og jeg, så følte jeg umiddelbart en viss tilknytning. En slags bestefarfølelse, altså.
Hver morgen kjører jeg om Tistedal og mot Risum, der dagens innhandling skjer. På veien dit sneier jeg et jorde. Der sitter det plenty av årets Skjærpetta. De ser alle like forsiktige ut, men ivrig jaktende etter frø å putte i seg. Et hyggelig syn for oss fugleelskere.
Hver tidlig morgen vekker Skjærpetta senior meg. Han og – hans tallrike duevenner holder morgenkonsert. Det er skvattskvatt her, og kurrkurr der. Ganske så lystig. Jeg drar med et smil om munnen dyna over hodet, Og lar meg slettes ikke irritere. Det er jo en hyggelig del av livet på Os.
Oskokken og jeg savner virkelig Arthuro, pinnsvinet fra ifjor. Lever han, tro? Eller er han blitt overkjørt av en bil. Oskokken fant en morgen et lite pinnsvinbarn under buskene. Dødt, dessverre. Vi hadde det så hyggelig ifjor, Arthuro og vi. Kanskje har han funnet seg et sted med bedre mat? Vi venter i spenning – og nyter Os-fuglene. For riktig å signalisere at her blir det frø lenge, har Oskokken sådd en hel rad med solsikker. Nå er de store – og sikkert et lekkert syn for luftens akrobater.
Kommentarer