Skirnes ferd

Av Maren Eikli Hiorth

Det er søndag kveld når jeg tar turen bort til Sparebanksalen Black Box. Jeg er tidlig ute, men et yrende publikum står allerede klare og venter i foajéen. Teateret på den grønne gren presenterer «Skirnes ferd – Et teaterstykke fra en annen tid.» Oppsetningen er et versedrama, et dikt med rim og rytme, skrevet ned på Island i det trettende århundre. Jeg kjenner meg veldig spent her jeg står på startstreken av denne tidsreisen.

Frøy og Gerd er kjæresteparet i norrøn mytologi. Et gudommelig Romeo og Julie-par, adskilt ikke bare av stridende familier, men av selve hovedmotsetningen i det førkristne verdensbildet. De står på hver sin side i kampen mellom orden og kaos, mellom natur og sivilisasjon. «Ingen,» gråter Frøy, «vil at vi to skal ha hverandre.»  

På scenen står Håkon Nygaard Nevjen, Hallvard Blok, Tara Karlsen Haugland, Julie Helen Johansen, Hedda Holtan, Ylva Stødal og Asbjørn Sørmo Halvorsen. Koreografi av Sara Stang Møller, scenografi av Elise Jarem og Maja Sjöström, kostymer av Malin Heen, figurer av Daniel Sandvik og Håkon Mørland, Lydkulisse av Monne Stang og regi av Tord Akerbæk. Teateret på den grønne gren (TPDGG) er et prosjektteater med base i Halden. TPDGG setter opp like deler nyskreven dramatikk og historiske teaterformer, med både profesjonelle og amatører, voksne og barn.

Dørene åpnes, og publikum entrer scenerommet. Videre blir vi losjert inn i to forskjellige grupper, kvinner til høyre og menn til venstre. Jeg går og setter meg sammen med kvinnene. Publikum sitter på hver sin side av en stor vegg, som skiller oss fra hverandre. Et spennende symbol av en scenografi, med tanke på skillet mellom orden og kaos, som handlingen baserer seg på. Jeg blir med ett veldig nysgjerrig på hva som skal skje på den andre siden av veggen …

Forestillingen starter, og flere ting fanger min oppmerksomhet: en maler ankommer scenerommet og begynner å male et fantastisk bilde av en scenografi på den store veggen, samtidig med at skuespillerne starter å spille.

De kvinnelige skuespillerne etablerer sine karakterer, deres status, og relasjoner i stum-teaterform. Vi hører lyder på den andre siden av veggen. Blant annet. Simultan dramaturgi, altså at flere ting skjer samtidig på forskjellige steder, kan være et effektivt regigrep for å invitere publikum inn i annet univers, da man er nødt til å sette helheten sammen selv. Det kan også utløse nysgjerrighet og «FOMO», fordi det er umulig å få med seg alt. Jeg finner meg selv i et spennende sted på midten av disse to polene.

Etter en stund males det en stor dør på midten av den store veggen. Lydene på den andre siden blir flere og flere, større og større, og den store veggen deles i to – som om døren åpnes på ekte. Jeg kjenner scenelys treffe ansiktet. Veggen åpnes helt, og vi får endelig ta inn hele scenerommet og den andre raden med publikum. En forening, en endring av stykkets dramaturgi. Stillhet. Forundring. Tilstedeværelse. Det er et magisk øyeblikk, hvor teaterets virkemidler får rom til å tale for seg selv, og blir brukt med oppbygning, forløsning og ro. Det er rett og slett et veldig godt grep av regissør Tord Akerbæk.

Videre fortsetter handlingen, der teksten gestaltes med musikalitet, tydelighet og stor overbevisning. Dette viser til et ensemble som har gjennomarbeidet materialet i svært stor grad. Selv om språket er modernisert, kan det utvilsomt være vanskelig å forstå. For mitt vedkommende gjør det ikke noe, fordi jeg opplever at jeg virkelig er til stede i en annen tid. Spesielt må jeg trekke fram skuespiller Hallvard Blok og Tara Karlsen Haugland, som nærmest står urokkelige i sine karakterer og i sitt samspill. Det er nesten litt forheksende å se på.

Det største øyeblikket for meg, er allikevel vendepunktet fra stillhet til musikk med en durende bass som kjennes langt inn i veggene. Her må jeg trekke fram lydkulissen skapt av Monne Stang Møller, som rett og slett er svært imponerende, fortryllende, og skummelt vakker. Scenerommet blir mørkere, og opp fra veggene til min høyre, dukker det opp (pun-intended) et enormt, tre hodet troll, som blir stående og markerer sin tilstedeværelse på en svært fengslende måte. Dukkemakere Daniel Sandvik og Håkon Mørland har gjort et solid arbeid med denne utenomjordiske skapningen, som nesten tar pusten fra meg. Skuespillerne på scenen går inn i en slags transe, tilspisset av endring i kroppsspråk og en besatt-liknende koreografi, som drar meg enda dypere inn i handlingen. Her setter koreograf Sara Stang Møller virkelig prikken over i-en.

Luften går litt ut av meg når trollet forsvinner, i aller beste mening, og jeg blir sittende å kjenne på tilstedeværelsen i dette rommet. Akerbæk jobber så godt med sanseopplevelsene, at jeg som publikummer bare kan lene meg tilbake og ta dem inn over meg. Når teksten er såpass fremmed, blir på mange måter de andre teatrale virkemidlene enda viktigere, og kan derfor treffe en enda sterkere. Jeg hører pusten til de som sitter tett ved siden av meg. Jeg får øyekontakt med publikummerne på den andre siden. Jeg kjenner på en kollektiv ro, en felles tilstedeværelse i det som skjer, akkurat her, akkurat nå. Det føles alt i alt veldig fint å være med på denne reisen, på Skirnes ferd.

Forestillingen avsluttes ved at skuespillerne kommer bort til oss i publikum, håndhilser på oss, og takker for at vi kom i bryllupet. For plutselig er vi der. I et bryllup. Og så, er forestillingen over, og skuespillerne tar imot applaus. Videre skjer det noe fascinerende. Vi i salen blir sittende. Det føles nesten ut som om flere minutter passerer før noen reiser seg for å gå, og flere sakte, men sikkert følger etter. Jeg personlig blir sittende i en slags meditativ tilstand, og fordøyer alle inntrykkene jeg har fått lov til å være vitne til. «Dere fikk hverandre til slutt, Frøy» tenker jeg, før jeg reiser meg opp og drar tilbake til min egen tid.