Reise uten ankomst

Lørdag 3. desember slipper Truls Sæther sin aller første skive: Reise uten ankomst.

Hvorfor har ikke Truls Sæther gitt ut plate før, spør du kanskje nå? Skjønn det den som kan. Men nå er den første skiva hans altså snart her, den ankommer Halden primo desember. Reise uten ankomst foreligger i CD- og vinylutgave til slippfest på Kulturhuset lørdag 3. desember. Releasekonserten blir mandag 26. desember på Aladdin!

Fem år har det tatt, fra ideen ble født til han sitter med skiva i hånda. Men Truls Sæther har ikke hatt dårlig tid med sitt aller første plateprosjekt. Det begynte i 2017.

– Jeg hadde spilt et par ganger med Freddy Holm og Frank Skovrand, forteller Truls. Og så satt vi på Reis og skrangla en kveld, og jeg sa til Freddy: kanskje vi skal spille inn noe av det jeg har laga? Ja, det hadde jo vært fint å få dokumentert deg Truls, svarte Freddy da.

Som sagt, så gjort. Eller altså, gjort var det jo ikke, ikke sånn på momanget i hvert fall. Det tok jo faktisk fem år.

– Det har aldri vært noe stress rundt dette prosjektet, vi har aldri hatt noen deadlines eller en dato å jobbe mot. Det har vært deilig å ikke ha det stresset på den første skiva.

Dermed skulle altså Truls dokumenteres. Freddy og Truls begynte med å spille inn et par låter Truls hadde liggende. Ferdige låter.

Har du mange liggende?

– Håja. En tjukk perm med låter. Men mye av akkurat denne plata har faktisk blitt laga underveis.

Truls fikk snart en opplevelse av at materialet han satt på hadde potensialet til å bli et album. Spesielt da de spilte inn låta Svart belte i hat.

– Da var jeg i syvende himmel etterpå, og tenkte: wow, kan det bli så bra! Jeg har ofte en slags idé om hvordan en låt kan høres ut med fullt band, og så endte den opp med å bli akkurat sånn. Da Freddy sendte meg lydfila, spilte jeg den om og om igjen i stua, og tenkte: jøss, er jeg så god?

Hvordan lager du en låt? Kommer teksten først, eller melodien?

– Begge deler. Jeg synes det blir best når jeg sitter og leker meg med gitaren, og plutselig kommer opp med en riff-kombo jeg liker, eller finner en melodi som klinger bra. Noen ganger begynner jeg å synge på tulle-engelsk, for å finne frem til riktig stemning, og så dukker det plutselig opp noen engelske ord som kanskje passer inn i den stemninga.

Men selv om Truls innledningsvis kauker og bærer seg på engelsk, så skal tekstene være norske.

– Ja. Det må være norsk. Jeg har skrevet noen engelske tekster, men det blir ikke det samme. Norsk ligger best i munnen for meg. Det er jo det språket jeg føler, tenker og uttrykker meg på. Det å prøve å skrive godt på engelsk er utrolig vanskelig. Hvis jeg skal presentere meg sjøl, så gjør jeg det best på mitt eget språk.

Hvordan jobber dere frem en låt i studio?

– Vel, vi prøver oss frem, jobber oss frem til hvordan lydbildet skal bli. Freddy er vanvittig flink, det har vært en lærerik  prosess for meg dette her. Freddy har lært meg hvordan det går an å tenke rundt det å bygge opp en låt. Hvordan man kan få frem den riktige stemninga.

I løpet av prosjektet ble Truls stadig flinkere til å tenke ut konsepter for låtene før han gikk i studio.

– Det er jo ikke alltid det jeg har tenkt ut passer, da finner vi på noe annet. Men vi har det så gøy underveis, vi er jo gode venner, og har samme humor, så det blir alltid en kreativ og morsom prosess. Vi kommuniserer godt. Freddy er den ultimate kompanjongen sånn sett. Og så er han veldig flink, det han tar i blir jo alltid bra. Jeg har begynt å kalle ham Dr. Holm faktisk.

Musikkinteressen har vært der siden tenåra, og Truls Sæther har alltid vært et kjent navn i musikkmiljøet i byen. Han har spilt i et band som aldri kom seg ut fra øvern, og et annet som kom seg ut på Haldens scener før det sakte døde hen – men han har også vært gitarist og vokalist i for eksempel Henning Kvitnes’ Ice Cream Band.

– Jeg fikk sparken fra Ice Cream Band. Og det som er litt moro, er at den aller siste konserten jeg spilte med dem var på Aladdin kino. Og nå skal jeg altså ha slippkonsert der nå i desember. Det blir den første gangen jeg spiller på Aladdin siden jeg fikk fyken fra Ice Cream Band den gangen.

Det har gått i både viser og rock.

– Jeg begynte egentlig med visene og kassegitaren. Jeg skrev en del viser i protestvisesjangeren. Det kan man nok se i tekstene mine fortsatt.

Må det være et budskap i teksten?

– Nja, ikke nødvendigvis et budskap. Men det skal i hvert fall sette hodet i sving på en eller annen måte hos den som hører låta, det synes jeg er viktig. Jeg har alltid vært opptatt av tekst, det skal ikke bare være tekst for tekstens skyld. En del av tekstene på skiva sparker nedenifra og opp.

Er det bittert?

– Nei, det er nok ikke bittert. Men litt småsinna kanskje? Jeg har nok en del sinne inni meg, mot autoriteter og makta. Men jeg skriver jo også om morsomme ting som skjer meg i livet også. For eksempel låta Naken mann. Den handler jo om meg.

Hæ? Fortell!

– Vel. Låta handler jo om at det plutselig er en naken mann som er ute og går i hagen i Forstrømsvei der jeg bor. Midt på natta. Den nakne mannen passer på gjerdet sitt. Og den mannen, det er meg.

Det hadde seg nemlig sånn, at da Truls fjerna en forvokst hekk i hagen, ble det plutselig et renn over tomta hans. En slags snarvei til og fra byen ble ulovmessig oppretta. Truls satte opp et lite gjerde for å ramme inn hagen, men gjerdet ble stadig revet ned natterstid.

– Jeg ble veldig på alerten, og ville gjerne ta dem som rev gjerdet på fersken. Hvis jeg hørte lyder ute på kvelden, så røk jeg rett bort til døra og rev den opp, ikke sant. Antageligvis tok jeg det stresset med meg inn i søvnen, for en morra våkna jeg med fotenden av senga full av jord og bøss fra hagen. Da skjønte jeg at jeg hadde vært ute og gått i hagen på natta. Og jeg sover jo naken. Det ble en sang av det.

Denne låta handler ikke om nakne menn, men om Pia Maria Roll og «Ways of seeing», og alt det som fulgte med en av Norges største, politiske skandaler:

Låta Morderen på Veden finner du også på skiva. Sistnevnte handler om den gangen en morder var løs i Tistedal, og folk i nabolaget levde i skrekken ganske lenge.

– Den låta er jo også selvopplevd. Vi bodde inne i skogen i Torpedal den gangen, og det var mye angst i lokalsamfunnet. Jeg synger at «jeg fikk lånt meg gevær her forleden, jeg er redd for at noen banker på», og det er faktisk sant. Jeg hadde lånt et gevær, som lå skarpladd under senga. Så i denne låta får jeg skreket ut all den angsten og frykten jeg kjente på den gangen.

FIY: Denne låta har jeg hørt live, og det er rett og slett en ganske skummel låt. Fengende er den også.

Freddy og Truls har selv sørga for det instrumentale på plata. Først etter at plata var ferdig innspilt, samla Truls sammen et band. På scenen lørdag 3. desember har han med seg Markus Linge på gitar, Espen Holtan på bass, Magnus Buer Hansen på trommer og Rod Miller på tangenter.

– Det må bare bra, dette er en skikkelig bra gjeng. Flinke musikere. Jeg gleder meg til å spille låtene live sammen med dem.

Sjanger? Hvilket landskap er vi i?

– Dette er Haldenrock. Mine viktigste inspirasjonskilder er The Rolling Stones, The Clash, Ebba Grøn/Thåstrøm – for å nevne noen. Men lydmessig er dette her Haldenrock. Det er der jeg kommer fra, og det er der jeg hører hjemme.