En vanlig trøtt, rufsete fredag i november. What to do? Konsert på Siste Reis er noe av det beste på sånne kvelder. Konserten begynner så og si til oppgitt tid, som i dette tilfellet var 19. Konsertene starter alltid perfekt tidlig, og er ferdig perfekt seint.
Det er aldri glissent. Ti publikummere ville vært ubehagelig få folk på de fleste andre steder, men på Reis kan det fint funke. Det er mest sannsynlig kjentfolk der, og er det ikke kjentfolk, er det stort potensiale for å få seg kjentfolk. Siste Reis – sjappa med sjel – er og blir en fin plass, og jeg liker Reis som scene også.
På kveldens konserter med Mokri og Live Aids var det meget flere enn ti publikummere, masse kjentfolk og første konsert satte i gang når den skulle. Ramma var satt, og det lå an til en god kveld.
Vi hadde fått besøk av to Oslo-band denne kvelden, to perler av noen band, på helt forskjellige måter. For et annet faktum som jeg kunne nevnt lenger opp er at Reis er gode på å booke perler. Band som spiller konsert uten krav om stort publikum eller fett honorar er gjerne band som spiller konsert fordi de elsker det. Band som kan gi oss ekstraordinære musikkopplevelser med sin genuinitet og rene skjære spilleglede – perler!
Mokri startet festen, og med den instrumentale introlåta Plastic Noise Rock på trommer, gitar og trompet, lokket de oss inn i sitt univers. Det er et psykedelisk univers med klare vink til 60 og 70 tall, sex, drugs and rock’n roll. Denne referansen ble enda tydeligere for meg, når vokalist Christine Marvel Engebretsen entrer gulvet og river i oss med sin sjelfulle røst som gir meg mega Grace Slick- vibber. Brått skrus projektoren på, og gir oss en lydkulisse som forsterker den drivete og suggererende energien i låtene. Et øyeblikk kunne jeg nesten ønske at jeg var på en liten tripp. Men musikken funker helt fint uten kjemisk påvirkning, det låter faktisk magisk fett.
Det er så deilig med band som lar hver og én skinne, og i Mokri har virkelig alle musikerne sin plass, sin stil og setter så preg på opplevelsen både musikalsk og estetisk. Trommis Andrea Barsnes har en fantastisk groove og teknisk finesse, bassist Eirik Ørevik Aadland spiller spennende bass med en basslyd som både minna meg om soundtracket til musikalfilmen «Med Grimm og Gru» fra 1976 og Tame Impala, gitarist Niklas Bystrøm Larssen ga meg Goat og henrivende svevende toner, alt deilig rammet inn med Christine sin rå stemme. Og alle ser så sjukt tøffe ut. Christine er en frontfigur som lever ut musikken med hele kroppen, en sånn frontfigur som hverken er blyg eller tilgjort. Jeg ble instant superfan av alle fire.
Setlista:
Plastic Noice Rock
Burning
I dream the world
Dont wake Me Up
Can u se Me
Eternal recurrence
Body that beats
Higher
Live Aids fulgte opp med de samme psykedeliske vibbene, men i støyens navn. Fra første låt var feedbacken i gang, og feedbacken vek ikke en tomme før siste tone var spilt. I motsetning til Mokri, som lot hvert instrument få skinne separat, men sammen, var Live Aids en tjukk sementgrøt som ble til en heftig lydmur. Live Aids var godt rockesjokk og fredagen var definitivt ikke trøtt lenger.
For en som har fulgt Göttemia siden de het Long Gone Loosers og var guttevalper i Eidsbergs dype skoger er Christer Jensen sin vokal en lyd som er kjent og kjær. Vokalen hans kler stilen, Sonic Youth møter Kylesa. Christer spiller også gitar i Live Aids, samt perkusjon bestående av klubbe på bølgeblikk. Det er rart, tøft og effektfullt.
I tillegg til Christer var gårsdagens Live Aids-besetning: Morten Eggen på bass, Benjamin Aron Knotten Torvik på vokal/gitar, Eivind Schou på fiolin og Espen Fladmoe Wolmer på trommer.
«Trommisen er et beist» fikk jeg hviska i øret under konserten. «Enig» svarte jeg.
Plutselig på låt nummer tre fikk vi en låt som sendte meg rett til Title Fight og A Wilhelm Scream, post hardcore stil. Jeg er glad i catchy greier, og Aphec Twin festa seg som en favoritt hos meg.
Finfin konsertfredag på sjappa med sjel. Gleder meg som et svin til neste perle.
Setlista:
Setliste Live Aids:
The Grand Heist Of Kanyes Keytar
West Side Story
Aphex Twin
Compound
Prespective
Shit’s Fucked Up
Live Aids
Baosj
Kommentarer