Geir Andersen digger Prince, og beundrer folk som går motstrøms. På fritiden er Geir regissør og altmuligmann i Juleselskapet, der han gjør alt fra å snekre kulisser til å lage fly-anretninger for skuespillerne i teateret. Men på dagtid er Geir daglig leder i Norsk Isabella AS, der han besørger campingtelt og fritidsutstyr av alle slag til forhandlere over hele landet.
Hva er ditt første minne?
-Det første jeg husker er at jeg sitter i baksetet i vår stasjonsvogn Ford Taunus på vei til påskeferie på Tynset. Jeg husker den bilen godt. Når den stoppa måtte fadern frem med en hammer under panseret og å slå på starteren for å den i gang igjen. Turene til Tynset er så langt tilbake jeg klarer å huske. Påskeferie på Tynset sammen med gode naboer var en av våre familietradisjoner.
Trekk frem noe fra oppveksten din som har preget deg
På åttitallet gikk Fame som TV-serie på NRK. Ti år gamle Geir syntes dansinga på TV var tøff.
-Jeg gikk til Caroline Rolstad og banka på for å høre om jeg kunne begynne på danse på ballettskolen hennes, vi var nemlig naboer. Så begynte jeg å danse jazzballett hos Caroline, og det gjorde jeg i mange år. Senere ble jeg også med i Halden barne -og ungdomsteater, som Caroline starta ut på åttitallet en gang. Dette var min inngang til kultur-Halden, så det har prega hvem jeg har blitt som voksen.
-En annen ting som har vært med på å gjøre meg til den jeg er i dag er nok året jeg tjenestegjorde i Libanon. Jeg var troppssjef i hundetroppen der i 97/98. Året i Libanon bidro til å gjøre meg til den effektive beslutningstageren jeg er i dag. Det er ikke så mye om og men i en sånn situasjon, man tar en beslutning kjapt og så iverksetter man. Og så fikk jeg litt større perspektiv på livet mens jeg var der. Det er sunt å se hvordan livet kan være andre steder i verden, man blir jo takknemlig for alt man har hjemme.
Hvis du skulle tatt en kaffe med hvem som helst – levende eller død – hvem ville du valgt?
-Prince. Helt siden jeg har vært guttunge har jeg vært ihuga Prince-fan. Da jeg gikk på videregående dro vi noen turer til London, og da handla alt om å tråle platesjapper og markeder etter bootlegs og rare pressinger med Prince. Jeg ville ha alt sammen, og har relativt god kontroll på alt som er utgitt på den fronten. Jeg digger hele konseptet til Prince, hans måte å gjøre ting på. Hele den kompromissløse greia hans. Prince omga seg kun med de beste musikerne i verden, og han gjorde ting på sin egen måte. Men jeg ville nok ikke tatt en kaffe med ham, jeg ville heller ha vært flue på veggen i studioet hans i Paisley Park. Bare sitte på en stol, og se hvordan det funka når han var i studio. Ingen fikk være i studio når han la på vokal, det var en greie han hadde. Det hadde vært moro å være vitne til hele prosessen. Han spilte jo også alle musikkinstrumenter man kan tenke seg.
Smitta dette over på deg, sånn at du ville lære et instrument?
-Nei, dessverre. Jeg har alt fra fioliner og gitarer til bassgitarer og munnharper hjemme, men jeg har aldri gjort en skikkelig innsats for å lære noen av instrumentene. Jeg angrer på at at jeg aldri har gjort alvor av det.
Har du en favorittlåt i Princekatalogen?
-Åh. Det er vanskelig. Men Darling Nikki kommer veldig høyt opp.
Hvis du var din egen psykolog, hva slags råd ville du gitt deg selv?
-Hvis jeg skulle gitt meg sjøl et råd så ville det kanskje vært å bli bedre til å be om hjelp. Jeg lever etter Pippi-prinsippet; det der har jeg aldri prøvd før, så det klarer jeg helt sikkert! Og dessuten også etter prinsippet; Hvis jeg kan gjøre deg sjøl, hvorfor skal jeg belaste andre med det? Men det handler også litt om at jeg er svært dårlig til å planlegge. Jeg kan ikke be folk komme hit for å snekre veranda på torsdag klokken 17, for da er det kanskje noe annet jeg plutselig må gjøre. Ellers er jeg nok en ganske balansert fyr. Jeg stresser ikke så mye, og tenker at det meste lar seg ordne. 99 prosent av det vi driver med i hverdagen er det jo ingen krise med.
Hvem beundrer du?
-Den var vanskelig! Jeg kommer egentlig ikke på noen spesifikke personer jeg beundrer spesielt, men på det generelle beundrer jeg folk som går mot strømmen. Folk som velger å gjøre ting som er litt annerledes, og velger å følge drømmene sine. Om det er jobb, eller på det personlige planet spiller ingen rolle. En kompis av meg har en niese som tok permisjon fra jobben for dra på åttemåneders backpackingtur i Sørøst-Asia mo spik alene. Det strider mot all logikk, og mange tenker nok at det kanskje ikke er trygt eller lurt -men hun gjør det allikevel. Dette er noe hun har drømt om, så det vil hun gjøre. Det synes jeg er tøft.
Hvem spiller deg i filmen om deg?
-Det må jo bli Sven Nordin, hehe, der finnes det jo en viss fysisk likhet. Og så synes jeg at han er en særs god skuespiller.
Hvem ringer du når det brenner på dass?
-Det er ganske enkelt. Det er min broder Atle. Han er seks år eldre enn meg. Vi var som hund og katt frem til jeg var en fjorten-femten, men etter det har vi vært nærmest uadskillelige.
Har han kommet deg unnsetning før?
-Åja. Når man var ung og dum og bodde i Oslo og hadde brukt opp alle pengene før husleia var betalt så var det han jeg ringte. Jeg ringte jo ikke hjem til mamma og pappa. Atle kommer alltid til unnsetning.
Alle foto: Veronica van Groningen.
Kommentarer