Lise gir ut bok

Lise Kolsrud har reist landet rundt og holdt foredrag og lest egne dikt om de seksuelle overgrepene hun ble utsatt for da hun var liten. Nå har hun skrevet bok om misbruket og følgene det har fått for livet hennes.

Jeg møter Lise en morgen på Bryggerhuset. Vi setter oss helt innerst i lokalet, der det er minst folk og vi kan prate uforstyrret. Jeg har truffet Lise en gang før, i høst da hun holdt foredrag på Høgskolen. I foredraget snakket Lise om misbruket hun ble utsatt for som liten, og hvordan det har preget livet hennes.

I år kommer boken som har fått samme navn som foredraget; Skamløs forføring. I boken tar Lise for seg livet etter misbruket, og følgene det har fått for både henne og barna.

-Jeg vokste opp i en liten bygd nordpå, forteller Lise, der alle kjenner alle. Hele bygda er nesten bare slekt, jeg har vokst opp med tanter og besteforeldre og søskenbarn i hus rett ved der vi bodde. Det er slektninger uansett hvor du snur deg.

Gode erfaringer, dårlige perioder

Bygda og slektskapet gjorde forholdene enda verre for Lise. Det var nemlig en slektning som utsatte Lise for seksuelle overgrep da hun var liten jente. En hun stolte på, en hun var glad i. Det begynte da Lise var helt liten, og den siste gangen han forgrep seg på henne var hun ti år. Så sluttet det. Mye på grunn av at Lise unngikk sammenhenger der han var til stede da hun ble eldre. Slektningen ble aldri dømt for overgrepene, og moren og faren til Lise fikk ikke vite noe før Lise var tenåring. Da hadde Lise allerede flytta ut.

-Jeg flytta ut allerede som sekstenåring, forteller Lise, jeg skulle gå på videregående og det var langt unna. Jeg bodde hos forskjellige folk, og jeg hadde mange dårlige forhold. Jeg har vært i noen destruktive forhold.

Du fikk tidlig dårlige erfaringer?

-Jeg vil ikke kalle det dårlige erfaringer. Det var gode erfaringer, men kanskje dårlige perioder. Jeg var for eksempel i et veldig voldelig forhold, og det var ikke så lett å komme seg ut av det.

En sint og rebelsk ungdom

Lise var rebelsk som ungdom. Og sint. Hun gikk rundt med en svær byll inni seg, og hadde ikke fått bearbeidet barndommens traumer. Hun raserte klasserommet flere ganger, og fikk stempel som vanskelig og utagerende. Foreldrene hennes var fortvilte, de visste ikke hva de skulle gjøre.

-Det var små ting som kunne trigge raserianfall hos meg, forteller Lise, bare det at en lærer la hånda på skuldra mi – eller at en klassekamerat skulle tulle litt med meg. Det svartnet totalt for meg.

Lise ble sendt på aggresjonskurs for å håndtere sinnet.

-Det er jo bare overflatebehandling, sier hun og rister på hodet. Jeg var jo ikke en aggressiv person, jeg var en misbrukt person. Aggresjonen var jo bare symptomet på de skadene jeg hadde. Jeg fikk jo ikke bearbeidet problemene mine i det hele tatt. Det ble bare verre og verre.

Lise fikk etter hvert en vennegjeng som var mye eldre, og mange av dem hadde trøbbel selv.

-Jeg ble trukket mot andre som hadde problemer, forteller Lise, sånn er jo vi mennesker. Vi trekkes mot folk som er like oss. Jeg slet med mine ting, og mange i min omgangskrets slet med sine ting.

Mobbingen på videregående

Som førsteklassing på videregående ble Lise mobbet. Det var spesielt en guttegjeng i tredjeklasse som ville Lise til livs. Hun prøvde å ta det opp med rektor, men rektoren mente at gutter måtte få lov til å tulle litt. En dag ble mobbingen fysisk.

-Jeg satt i kantina på skolen sammen med noen venninner, og plutselig så var det tre gutter som dro meg bakover på stolen så jeg smalt hodet i gulvet. De dro meg ut på plassen utenfor skolen. De holdt meg nede og sparket isklumper på meg mens jeg lå på bakken, jeg var full av blåmerker. Jeg gikk et halvt år på den skolen før jeg slutta.

Foreldrene visste lite om mobbingen. De visste jo at Lise slet med en del ting, men ikke hva. Og ikke hvorfor. En dag kom faren til Lise tilfeldig over en melding hun hadde skrevet til en venninne på pcen som handlet om overgrepene.

-Når han konfronterte meg med det ble jeg bare sint. Han prøvde å si at han ikke klandret meg, at han var der for meg og at vi burde snakke om det. Men jeg ville ikke. Jeg følte at han hadde sneket seg til å lese noe som var veldig privat, og var bare sint på ham. Jeg ville ikke snakke med foreldrene mine om det! Jeg følte jo skyld, og jeg ville ikke at de skulle vite noe.

Om andres smerte

For Lise er foreldrenes smerte verre enn hennes egen. Hun snakker mye om alt de har mistet, og at deres visshet om det som har skjedd med henne er fæl å bære. Hun vet jo at det smerter dem at hun ble utsatt for overgrep.

-Min egen smerte har jeg jo kontroll på, den kan jeg leve med. Men deres smerte kan jeg ikke gjøre noe med. Det er tøft. Det er mye tøffere at de har det vondt enn at jeg har det vondt selv. Foreldrene mine har aldri gjort annet enn å gi meg masse kjærlighet og støtte. I boka skriver jeg litt om at mamma har blitt kalt en dårlig mor. Det tåler jeg dårlig.

Lise anmelder overgrepene

Lise var blitt nitten før hun anmeldte overgrepene som ble begått mot henne i barndommen. Anmeldelsen i seg selv ble en forferdelig opplevelse.

-Jeg hadde aldri fortalt hele historien om overgrepene til noen før, så det å sitte og rive opp i alle sårene fra barndommen var helt grusomt. Det var som å gjennomgå alt sammen på ny. Etterpå var jeg helt nedkjørt.

Lise mener det bør være et mottaksapparat for folk som anmelder voldtekt og overgrep. Det er ikke gitt at du har familie der, eller noen å prate med etterpå.

-Etter å ha revet opp alle de gamle sårene ble jeg bare sendt ut på gata igjen. Jeg var nitten år og hadde ingen å snakke med. Det ble et helt nytt traume for meg.

Saken til Lise var foreldet, så det ble ingen offisiell anmeldelse. Politiet gjennomførte allikevel en razzia hjemme hos slektningen. Der fant de masse barneporno. Men overgriperen var borte, han hadde stukket av. Ingen vet hvor han er.

-Jeg er ikke redd for ham, sier Lise, men jeg føler det allikevel litt utrygt at han er der ute. Ingen i familien har kontakt med ham lenger.

Følgene for Lise og barna

Lise føler at overgrepene i barndommen følger henne i alle aspekter av livet. Nå har hun to barn, to jenter som hun oppdrar alene. Det har ikke bare vært lett.

-Jeg har et dårlig forhold til barnevernet nordpå. De har utsatt meg og barna mine for ting som er helt uutholdelige. Vi var en av mange familier som ble utsatt for det samme, det har vært mange mediesaker om dette. Deres begrunnelse for at de gjorde som de gjorde den gangen var at jeg hadde blitt misbrukt. Jeg følte at jeg ble straffet for overgrepene som ble begått mot meg da jeg var liten, misbruket blir brukt som bevis og argument mot meg. Jeg oppsøkte hjelp for mine problemer, og så smalt det tilbake i ansiktet på meg. De prøvde å si at jeg hadde posttraumatisk stressyndrom, og at det gjorde meg til en dårlig mor. Men psykologene var uenige. Jeg ble utredet, og de sa at det var ikke riktig at jeg led av traumer.

I boken forteller Lise om barnevernet nordpå, og det hun ble utsatt for. Det Lise og barna ble utsatt for den gangen er grunnen til at hun ville flytte sørover. Lise kjente til Halden fra før, og Halden ble det stedet hun valgte for seg og barna. Barnevernet i Halden har hun et godt forhold til.

-Jeg føler vi har fått veldig god støtte her i Halden, forteller Lise. Jeg føler meg tryggere nå. Men jeg har blitt en mistenksom person, og vokter barna som en hauk. Ingen skal få gjøre dem vondt. Grunnen til at jeg vil fortelle om mine opplevelser med barnevernet er at jeg vet at mange har opplevd det samme, og vi må kunne snakke om dette.

Dikt om livet

Lise skrevet dikt hele livet. Noen dikt er det aldri andre enn Lise som får lese. Andre dikt skriver hun for høytlesning, og kanskje leser hun dem bare høyt én gang.

-Jeg har flere dikt jeg har fremført som jeg ikke har tatt vare på, forteller hun. Jeg har lest dikt på Frivilligsentralen for eksempel, som jeg har skrevet til anledningen.

Noen dikt har blitt til bok. Diktsamlingen Verden i et eple kom i 2013.

-Jeg skriver dikt om alt ved livet, forteller Lise. Jeg skriver mange glade dikt! Og så skriver jeg en del dikt på engelsk.

Lise skal fortsette å holde foredrag. Når boka kommer blir opplevelsen med barnevernet også et tema på foredragene hun skal holde utover høsten.

Når kommer boka?

-Jeg vet ikke helt. Men det blir i år!

Vil du lese mer om Lise? Les om Lises foredrag på Høgskolen her.

 

Del artikkelen:

Kommentarer

kommentarer