Hvor nært kan jeg komme?

Catharina Heide Amundsen gikk på teaterforestilling på Risum med Müde Produksjoner. Les hvordan det forløp seg her:

På 8 stoler foran meg, sitter det 8 kleine personer.

8 single personer.

8 personer som er her i dag fordi de håper de kan finne noen som ser dem. Som kan speile dem. Som kan få de til å føle seg hele.

Men finnes det 4 matchende par i denne gruppa?

Jeg sitter nede i black boxen på Risum videregående skole, sammen med elever fra musikk og drama.

Vi skal få se forestillingen «Hvor nært kan jeg komme» som er produsert av müde produksjoner.

Forestillingen stiller spørsmål ved en moderne datekultur, som f.eks. det å møtes på Tinder, og hva dette gjør med oss som mennesker – i beste og verste forstand. Hvorfor snakker man annerledes ansikt til ansikt enn bak skjermer?  Og hvor nært kan man komme hverandre med avstand?

Forestillingen er knyttet opp mot verdensdagen for psykisk helse, som i år har temaet raushet. Og elevene skal i dag ikke bare få se en forestilling, men også få være med på en workshop som inviterer de med inn i en refleksjon, drøfting og diverse øvelser med fokus på psykisk helse i denne moderne datekulturen.

For hvor vanskelig er det egentlig å finne sin «sjelevenn» på Tinder?

For å finne ut av det må vi tilbake til disse 8 menneskene på hver sin stol.

Her har vi 8 stereotyper, som vi alle kan kjenne oss igjen i. Kanskje vi ser trekk ved oss selv, eller kjenner igjen kompisen vår, eller naboen?

Karakterer som vi møter i butikken, på pub eller kanskje selv har møtt på Tinder. Men er de så endimensjonale som de virker disse menneskene?

Han som er så nervøs og tullete at han hopper rett inn i rollen som klovn.

Han brautete fyren som ikke sier hei engang før han knepper av seg buksa og flasher utstyret.

Han som har «sett lyset» og helst vil diskutere universet og egoet, fremfor å fortelle noe om seg selv.

Han som er så nervøs og usikker at han ikke ser noen i øynene.

Hun som nettopp har blitt singel, men ikke orker å være det, så hun hopper rett ut på markedet igjen.

Hun som ikke får lov å fortelle noe om seg selv, fordi hun studerer psykologi, så alle er litt redde for henne.

Hun som har dårlig selvbilde og er mest opptatt av å se ut som en drømmedame.

Og hun som ser litt forbi alle glansbildene og kanskje klarer å se folk for hvem de egentlig er.

Denne gjengen skal på date.

Speed-dating, spørsmålsrunder og mini-date.

Og som forventet, så går noen av disse stevnemøtene rett vest.

For det er faktisk ikke så lett å finne sin sjelevenn når man bare kommuniserer gjennom en skjerm.

Stykket er en ganske perfekt speiling på det virkelige liv. Det er litt sånn det er å være på Tinder. Man legger ut de fineste glansbildene av seg selv og spiller på utseende. Man møter en hel haug med mennesker som bare er interessert i å sende dick pics. Det er kanskje vanskelig å chatte når man er psykologistudent, for alle er så redd for at du da skal se tvers igjennom dem og skjønne hvem de egentlig er.

Og man kan gjemme seg bak en skjerm.

Jeg kjenner ingen som i det virkelige liv, uten skjermen, ville gått bort til en random dame på bar og bare dratt ned buksa og veiva utstyret sitt rundt. Men sånn gjør vi på Tinder.

Vi skriver lange, filosofiske meldinger om ego og universet og meningen med livet, for å virke interessante og spennende.

Vi klarer ikke å fortelle hemmelighetene våre, eller om baksiden av medaljen, det er ikke sånn man gjør på en skjerm.

Men hvor godt kjent blir vi egentlig med hverandre da?

Rollene i stykket blir mesterlig spilt av et helt fantastisk galleri av skuespillere! Aller mest imponerende er Maren Eikeli Hjort, som spiller rollen som Fredrik. Fredrik ble nemlig født som jente, og har skiftet kjønn.

Og måten Maren, som er jente, spiller den usikre og lett nervøse Fredrik på, er med en innlevelse og en ektefølthet man ikke så ofte ser på en scene.

Jeg tror 100% på at Fredrik er en mann, selv om jeg vet at Maren er kvinne.

Publikum var helt med fra første stund! Dette var elever på videregående nivå, og det var tydelig at de kjente seg igjen i dagens dating-verden.

Han som viftet rundt med utstyret og tilsynelatende bare var ute etter en kjappis på bakrommet høstet mye latter. Men det var også øyeblikk til ettertanke og såre øyeblikk.

Elevene satt som tente lys, og flere så støtt og stadig bort på sidemannen eller noen på raden foran, som de kanskje kunne kjenne igjen i karakterene på scenen.

Akkurat på denne forestillingen ble det også gjort en workshop i etterkant med noen av elevene.

Det gav de mulighet til å dykke enda dypere inn i materiale, og både fysisk og mental jobbe litt med temaet for forestillingen. For hvor nært kan man faktisk komme hverandre, når man på nett aldri tørr å virkelig være seg selv?

For øyeblikket er det ikke planlagt noen flere forestillinger her i Halden, noe jeg virkelig syns er synd!

For uavhengig om man noen gang har hatt en profil på Tinder eller ikke, og uavhengig om man er av de som stadig leter etter «mr/mrs right» eller om man er i et fungerende forhold, så tror jeg vi alle har godt av å fundere litt på dette, i denne heldigitale verden vi plutselig lever i.

Hvor ærlige er vi egentlig på nett?

Hvor mange barrierer setter vi opp når vi har en skjerm mellom oss?

Hvor mye kan man lyve på seg og finne opp når man kanskje aldri skal møte personen ansikt til ansikt?

Hvor nært kan man egentlig komme?

 

Del artikkelen:

Kommentarer

kommentarer