Goddag! Jeg har mange svakheter. Som for eksempel kjærligheten til var alle dyr. Mine firbente venner på Os overgår det meste i livet.
Men min entusiasme gjelder i stor grad også hesten – som venn, underholder og spenningsmoment.
Fra jeg var ganske så lille har jeg hatt hester i forskjellige størrelser.
Til å begynne med var det små malte figurer. Indianer og cowboyer, de hadde sine gilde gamper.
På loftet, der sto den godt brukte gyngehesten, et arvestykke. Mine søsken hadde jo ridd før meg.
Meiene var slitte etter mange års bruk.
Så hadde forpakter Torgal Larsen to hester i min tid – til bruk på gården. Veslegutt var en kompakt døl. Dokka var mer smekker. En ren travertype. Jeg husker hun lett dro et sementlass opp Knardalsbakkene. Hun var herlig.
Ved sånn cirka 10 års alder lekte vi hest på den største plenenpå Knardal. Med tau rundt skuldrene løp vi og knegget. Opp og ned. Vi var en av Ivar Larsens landskjente travere.
Vi skiftes om å være Toftestjerna eller Toftejenta. Vi hadde reelle helter.
Som tenåring fulgte jeg ivrig med med om trav i tidens to lokalaviser, Amta og HA. Da jeg ble 17, hadde jeg levet meg inn i så mange travløp, gjerne lokale – at jeg dristet meg til å spørre Halvor Diesen i Amta om han trengte en som kunne skrive om hest og trav. Og han sa ja. En sjokkerende gledesmelding.
Siden den tid har jeg skrevet om travsport. Det blir noen år.
Tiden i Morgenbladet førte også hest med seg. Jeg hadde min egen hestesportside hver lørdag. Lucky me!!
Etter 12 år i Morgenbladet fikk jeg jobb som redaksjonssekretær i Trav og Galopp-Nytt, landets største hesteblad med to utgivelser i uken. Det var rene himmelriket! Som pensjonist er jeg stadig hestesportsjournalist i hofforganet TGN – etter 20 år som redaktør der.
Via mitt yrke og hang til å klappe hester, har jeg kjent de fleste lokale størrelser. Som Spenter, Bestmin og Viran.
Siden hesteglad-skapen har slått ut i full blomst, har jeg opp gjennom årene hatt mange travere. De har gitt masse gleder – og noen pokaler.
I over 30 år hadde jeg to travere av en eller annen sort stående hos min venn Gunnar Diskerud på Bjerke.
Jeg var glad og full av forventning foran hver start.
Dette var begynnelsen. Mer skal komme.
Kommentarer