Lørdag kveld var Brygga Kultursal klar til å ta imot Maria Mena på scenen. Det er to år siden hun var her sist, og det er mange i salen denne gangen også, med 500 publikummere.
Og for en kveld det skulle bli!
I løpet av to år har det skjedd mye for Oslo-artisten, både på det musikalske plan, men også det personlige plan – som åpent og ærlig deler med oss i publikum. Det er slik vi kjenner henne som artist og låtskriver; vi får ta del i de dypeste daler og de høyeste topper. Helt nakent og ufiltrert, med håp om å inspirere og røre noe i oss som lytter. Hun tar oss med på sin personlige reise, gjennom melodier og sangtekster som kjennes så ekte. Det er som om hun har tatt tankene og følelsene sine direkte ut fra kroppen og satt musikk til det.
Maria åpner kvelden med det første sporet på sitt nyeste album, nemlig «Little Did i Know». En sang om nye sjanser i kjærlighetslivet, og å åpne seg opp for ekte lykke som faktisk finnes der ute. Og flere sanger om vakker kjærlighet skal det bli gjennom denne kvelden.
Albumet «And Then Came You» kom ut for knappe to måneder siden, og er spekket fullt med håpefulle historier om kjærlighet og lykke, og om kraften til å komme seg vekk fra det tunge og vanskelige i livet. Denne lykkelige kjærligheten er ikke det vi nødvendigvis forbinder med Maria Mena. Gjennom mange år og flere album har det sett svært mye mørkere ut på kjærlighetsfronten, noe artisten selv setter ord på denne kvelden. Hun forteller om store kontraster mellom det nyeste albumet og tidligere album, og det er nettopp disse kontrastene hun vil ta oss gjennom i kveld. Hun ønsker å bryte det ned, analysere tekstene sine fra mange år tilbake og fram til i dag og se etter mønster. Hun kaller det gruppeterapi, og vi er så heldige å få være en del av det.
En del av denne gruppeterapien består utvilsomt av å finne styrken i seg selv. «Not Worth It» (2023) og «You Live and You Learn” (2020) er en av de låtene nettopp det budskapet kommer tydeligst fram på. Førstnevnte; om å innse at man er altfor god til å gi seg selv hen til dårlige menn og at det rett og slett ikke er verdt å bruke tiden på. Sistnevnte låt fra «They Never Leave Their Wives»-albumet fra 2020 handler om å komme seg ut av et giftig forhold, inspirert av en av artistens absolutte dypeste daler i kjærlighetslivet. Hun forteller at det eneste positive med dette forholdet var det hun sier helt på slutten av låta; «I got out». Jeg får frysninger på nytt når jeg sitter og skriver om det nå. Det er så mye power og indre styrke som ligger i akkurat den setningen der. Og vi fikk være med å feire denne personlige seieren.
Hun deler også åpent om sitt nye liv uten alkohol. Alkoholen ble for henne en måte å døyve følelsene på, og det ser hun også mønster fra i flere av de gamle sangtekstene. Men det er det slutt på nå. Det har fått henne til å innse mye om seg selv og ikke minst hvilke mennesker hun har valgt å ha rundt seg. Noen ganger trenger hun bare å være alene, og det synger hun om i den vakre «Try Again Tomorrow» fra det nye albumet.
Jeg håper og tror at dette ga inspirasjon og håp for mange som var til stede, til å finne styrken i seg selv og være bevisst sin egen verdi.
Vi får i både pose og sekk denne kvelden, i form av nye og gamle låter. Det blir blant annet et gledelig gjensyn med «Fragile (Free)» som hun ga ut i 2004, noe som vekket mange ungdomsminner for min egen del. Denne låta er allsangmat, og Halden-publikumet leverer så til de grader. Det samme kan vi si om «Just Hold Me», «I Don´t Wanna See You With Her”, og ikke minst «All This Time (Pick-Me-Up-Song)». Jeg vet ikke med deg, men jeg er en sucker for allsang. Det skaper en slags fellesskapsfølelse, som om det er bare er oss mot verden. Vi er hverandres heiagjeng, og bærer hverandre gjennom kveldens gruppeterapi. Det er så tydelig når jeg ser rundt meg at denne musikken betyr så inderlig mye for så mange.
Kontrastene er virkelig store under denne konserten. Fra allsang til blodig alvor. Maria forteller at når hun leser gjennom tekstene sine igjen og lytter til låtene flere ganger, så kan de en få helt ny mening i lys av omgivelsene rundt. Da blir det naturlig å tenke på dagens grufulle situasjon i midtøsten. «Ghettoparasitt» runger utover salen. Det treffer så hardt, rett i sjela. En allerede så sterk låt blir enda sterkere i lys av det vi er vitne til i verden nå. Hun følger opp med «Til The Water Runs Clear» fra det nyeste albumet; en hjerteskjærende låt som hun skrev etter egne opplevelser med rasisme. «I don´t think I´m made for this world. It wants me straight, but I huddle up and curl”, synger hun. Det er så vondt å vite at dette er en reell følelse hos så altfor mange. Takk, Maria, for at du setter ord på dette.
Men, dere; bandet! Hva skal man si? En bedre gjeng med musikere skal man lete lenge etter, for dette må virkelig være kremen av kremen i pop-Norge. Det låter så bra og tight, og det hele er perfekt sydd sammen og er en fryd å høre på! John William Haugland på gitar stjeler showet flere ganger med elektriske soloer og en utrolig fin tilstedeværelse på scenen. Edvard Synnes på tangenter spiller aldeles nydelig og gir et ekstra liv til låtene. Kristian Grude er stødig og rå på bass og Bjørn Sæther spiller lekende lett på trommene. Daniel Stähler spiller også gitar og bidrar med mye vokal som gir meg frysninger opptil flere ganger. Haldens egne Marie Philstrøm Frostlid og Mari Tesdal Hinze på vokal er rett og slett latterlig gode, og for meg som er over gjennomsnittet opptatt av koring, er dette en gave til både ører og sjel. Spesielt på «All This Time», «Little Did I Know» og ikke minst «Ghettoparasitt» blir jeg helt satt ut av hvor vakkert det er. Harmoniene er som er varm kniv i smør. Helt perfekt.
Den håpefulle kjærligheten ligger der som et lunt og varmt teppe gjennom kvelden, og blir forsterket gjennom tittelsporet fra det nyeste albumet «And Then Came You», «Easy Love», og den rørende «It Was Love» fra samme plate. Det er jo sånn vi alle vil ha det, og det er godt å tenke på at akkurat sånn har kveldens hovedperson det også. Endelig.
Jeg vil gjerne avslutte med noe Maria sa helt i begynnelsen av konserten. Hun forteller at det motsatte av «triggers» er «glimmers», og at hun har begynt å samle på disse. Hun fyller ryggsekken sin med dem og tar dem meg seg videre i livet. For henne var det å stå på scenen foran oss i kveld én av disse. Og jeg kjenner, mens jeg går ut i den kjølige novemberkvelden, at min egen ryggsekk er fylt opp med en hel haug med glimmers fra en magisk musikalsk kveld. En kveld til ettertanke. En kveld for håp. En kveld for kjærligheten.
Alle foto: Christoffer Raude Næsfeldt
Kommentarer