Generasjonsutstilling på Galleri Rød

Det er halvannet år siden Behn-familien sist gjestet Halden og Galleri Rød med en utstilling. Den gangen var det Ari Behns søsken, Espen og Anja, som hedret sin bror med en flott utstilling av hans bilder. Nå er familien Behn tilbake på Rød, denne gangen med kunst fra tre søsken og tre generasjoner.

I dag er Anja og Espen tilbake i Halden med sin brors kunst, men også for å stille ut egne verker. Med seg har de dessuten niesen Maud Angelica, og hennes kunst! Sistnevnte var også representert på forrige utstilling, den gangen med en nydelig tegning av en rev.

Foruten Anjas, Aris, Espens og Maud Angelicas verker, vil det vises bilder fra Andreas Solbergs katalog på utstillingen. Tre søsken, og tre generasjoner. Er det ikke fint? Jeg tok en tur opp til Rød for å prate med Espen, Maud og Anja i galleriet før utstillingen.

– Dette blir spennende, sier Espen. Vi har jo snakket om å gjøre noe som dette siden vi var her på Rød forrige gang. Vi har fått et spesielt forhold til Halden gjennom morfar og hans kunst.

I galleriet står fremdeles de fleste bildene langs veggen, noen ligger på gulvet. Kunstnerne jobber med å få utstillingen til å henge sammen.

– Vi trodde dette kom til å bli vanskelig å få til, forteller Anja, siden vi alle representerer så vidt forskjellige uttrykk. Men så oppdaget jeg underveis i monteringen overraskende og bemerkelsesverdige likheter, jeg ikke ante fantes.

Behn-slekta er utvilsomt utrustet med et sett kunstergener utover normalen. Søsknene Anja, Ari og Espen er alle godt etablert i kunstfeltet, og nå følger neste generasjon etter.

– Det er veldig koselig å få stille ut med familie, sier Maud, ikke minst fordi man får se all denne kunsten samlet på ett sted. Det er ganske spennende.

På utstillingen vil du få se alt fra oljemalerier og trykk av tresnitt, til akrylmalerier og installasjoner. Sistnevnte er det Anja som står for. Bror Espen viser trykk av tresnitt, samt noen malerier. De resterende tre kunstnerne er representert via bildekunst i mange ulike formspråk og paletter.

Maud, Espen og Anja reflekterer litt om hverandre som kunstnere:

Anja og Maud om Espen:

Anja: Ari og jeg tegnet og skrev mye da vi var små. Men allerede da hadde Espen den mest levende og fremtredende streken, og den kuleste håndskriften. Det har fulgt deg siden Espen. Jeg slapp meg aldri løs på den måten. Espen er vågal og viljesterk, både i uttrykk og gjennomføringsevne. Når han skal begynne med noe nytt, begir han seg alltid ut på det vanskeligste. Han kunne for eksempel begynt med linosnitt, i stedet for det mye mer kompliserte tresnitt – men neida, han gjør ingen ting på den enkle måten. Abrebidene hans har en usedvanlig sterk tilstedeværelse.

Maud: Det var onkel som introduserte meg for oljemaling. Det var kunsten hans som inspirerte meg til å begynne med det. Jeg synes bildene hans er utrolig kule. Jeg liker hvordan han forteller historier gjennom bildene sine.

Espen og Maud om Anja:

Maud: Jeg liker blikket ditt tante, det er så fint. Kunsten din er veldig kul, den er så original og overraskende. Jeg er egentlig veldig fan av både onkel og tante, og synes det er en ære å stille ut sammen med dem.

Espen: Anja skaper sitt eget univers, det er så fint. Det er så spennende å få gå inn i den verdenen. Hun har en veldig formsans, og er opptatt av stoffligheten i installasjonene sine. Strukturene. Anja er jo familiens store estetiker, hun er utrolig estetisk i alt hun gjør.

Anja: Jeg ble opptatt av mellomrommene – i stedet for objektene jeg malte. Mellomrommene ble mer beskrivende, enn objektene i seg selv. Og jeg laget lerret på lerret fordi jeg likte lerretene, og ble mer opptatt av strukturen og materialiteten i bomullen og listverket, enn selve maleriet. Til slutt forlot jeg lerret helt og forholder meg til rommet i mine installasjoner.

Anja og Espen om Maud: 

Espen: Maud har for øvrig også sin egen verden, og jobber veldig spennende med farger. Hun har en helt annen palett en Ari. Men akkurat som Aris kunst, er Mauds bilder fargemessige eksplosjoner. Det er flott å se.

Anja: Maud er utvilsomt veldig talentfull. Jo mer hun jobber, jo mer ser jeg stemmen hennes komme frem i hvordan hun fremstiller disse ulike kvinneskikkelsene hun maler. Du er jo også en sterk kvinneskikkelse Maud, du er faktisk et kunstverk i deg selv! Du har et mot. Du våger. Og jeg liker så godt at du uttrykker deg både gjennom skrivingen og bildene. Akkurat som pappaen din.

Maud: Jeg har lyst til å jobbe på tvers av sjangrene på sikt. Men akkurat nå vil jeg lære meg å male naturalistisk, lære meg reglene før jeg begynner å bøye dem. På sikt ønsker jeg å utfordre linjene mellom det abstrakte og det realistiske. Finne min egen stemme.

En hel vegg i galleriet er viet Aris bilder.

– Ari klarer å få ting og farger som vanligvis ikke passer sammen til å passe sammen, sier Espen. Han får det bare til. Fargebruken hans var veldig radikal den gangen han begynte å male, men nå er det mer normalt å se sånt i galleriene. Sånn jeg ser kunsten hans, er den delt inn i kapitler. Et av dem er et rom i offentligheten. Naturkapittelet er et annet. Og så finnes det et drømmekapittel. Og så fletter han disse sammen. Overgangene er veldig viktige her, han går inn og ut av disse verdenene sine hele tiden.

Anja og Maud nikker. Alle er enige om at Ari var minimalist som skribent, men maksimalist i sine bildekunst.

– Ari var en diamantsliper når det kom til tekst, sier Espen, mens maleriene hans var jo eksplosjoner av kreativitet.

– Eksplosivt er en bra beskrivelse, sier Maud. Jeg synes det er kult at han bruker alle disse rare fargene, at han eksperimenterer. Et kunstverk kan hviske, og det kan skrike. Jeg føler at hans bilder…

..er litt høylydte?, fullfører Anja spørrende.

– Ja, haha, bekrefter Maud, høylydt er et bra ord! Og så liker jeg at han bruker tekst i bildene sine.

Anja har jobbet mye med Aris bilder i løpet av de siste årene.

– Jeg blir aldri lei av arbeidene til Ari, sier hun, det gleder meg å ta dem frem og jobbe med dem igjen. Og uansett hvor vi stiller ut Aris verk så får de sin stemme. Jeg liker at han er uredd, og at bildene hans forteller sterke historier. Hans evne til å formidle et narrativ er stor. Han er en historieforteller, og det er han gjennom bildene sine også.

Andreas Solberg var en særs habil billedkunstner med mange spennende uttrykk.

– Han malte både realistisk og abstrakt, sier Maud, jeg liker godt hvordan han bytter mellom disse uttrykkene.

Til tross for at de fem kunstnerskapene som vises i galleriet har ulike formspråk og fargepalett, finnes det noen – kanskje familiære – tråder mellom arbeidene deres.

– Jeg ble veldig overrasket da vi pakket ut bildene til morfar og så dem side om side ved mine installasjoner, forteller Anja, for vi så jo plutselig at det var noen likheter i fargepalettene her.

Andreas Solberg er kjent for sine mange bilder av festningen. Noen av bildene ble aldri fullført av kunstneren selv, men derimot av barnebarnet Espen.

Vernissagen avholdes i kveld, og det er planlagt en storstilt åpning med taler, kunstnersamtaler og musikkinnslag. Det hele starter klokken 18.

Og folkens, merk dere at denne utstillingen kun blir stående én helg!  Lørdag og søndag er utstillingen åpen mellom 12 og 16. Vi sees på Rød, ikke sant?