Hvilken herlig tid det er for alt som gror. Naturen strutter av velvære. Nå er Norge på sitt aller grønneste. Se det – og nyt det!
Tørken er bra for sommerens glade badegjester, men ikke for naturen. Om vi ikke har for stor have, så kan vi vanne våre blomster med slange og kanne, men ikke med spreder!
Jeg husker med glede barndommen på Knardal. Bedre kan ikke et barn ha det. Nok av plass – og spennende trær så langt et øye kunne se. Den vakre lønnealleen var et syn i seg selv – særlig under mai måned, da de store trekronene ga fra seg sine blomster og farvet singelen gul.
Og eketrærne var alltid sist. De sto der med nakne grener – lenge etterat lønnen hadde frydet gårdens beboere i alle aldre,
Vi lærte hjemme at trær, de var noen hyggelige vesener – og som vi måtte stelle pent med,
Et tre husker jeg med glede. I min oppvekst hadde vi to trær av sorten gullregn. Det ene sto ved venstre side av verandaen – inntil huset. Det andre treet sto litt bortgjemt – borte på haugen. Det hadde vært to gullregner til. Jeg så råtne stubber etter dem. Jeg snakker hele tiden om det sterkt grønne treet med de lange raklene av gullgule blomster.
Jeg husker jeg beundret det treet som sto inntil husveggen. Så vakkert!
Min mamma ilte til, da hun skjønte at hennes junior viste interesse for treet .
– De blomstene er giftige. Og de kolbene, som ligner på erter – og som faller på bakken, de er også giftige.
Spiser du dem så dør du! Sa Mamma.
Og jeg skal si at den setningen satt! På guttungers vis sa jeg dette i svært direkte tale til lekekameratene.
Sånn var det med den saken. Det var ingen av oss unge gutter som hadde lyst til å dø. Derfor holdt vi oss unna gullregnes blomster og frukter.
En generasjon som fulgte senere hen, den trodde ikke på advarsler. Derfor ble begge gullregnene saget ned. Helt unødvendig – om man selv er i vater.
Men vakker var og er en gullregn. Jeg har sett etpat gullregn i disse dager. En i et portrom i sentrum i Violgaten og en i Tistedal. Jeg kjører sakte for å få med meg barndommens frodige minne.
Kommentarer