En plaget mann

Det levnes liten tvil om at Olav H. Hauge var en svært plaget mann i forestillingen Den andre mannen i meg

Torsdag kveld fikk haldenserne en treat av de sjeldne på Vannvogna konsert-og kunsthall. Dit kom nemlig Henrik Mestad med sin forestilling om Olav H. Hauge, en monolog basert på lyrikerens egne dagbøker. Med seg hadde han Trygve Seim på saksofon. Det ble en sterk opplevelse.

Det er en hudløs og dypt fortvilet Hauge vi møter i Mestads gestaltning av dikteren torsdag kveld. Det ser ut til å være få lyspunkter i lyrikerens liv. Mestad er ypperlig. Vi kjenner fortvilelsen rive og slite i kroppen der vi sitter, den indre drakampen mellom den friske og syke Hauge. På den ene siden en bejublet dikter, en sann kunstner. På den andre siden en veldig syk mann. Når som helst kan han bli dratt ned i sitt eget mørke.

Hauge lå innlagt på Valen sinnssykehus i flere omganger, og i noen tilfeller lå han fastbundet flere måneder i strekk. På Valen stiftet Hauge bekjentskaper. Mestad siterer Hauges egne betraktninger rundt sine medpasienter på Valen, som nedfelt i dikterens dagbøker:

Å høyra til dei, å vera ein av dei som eg i ei tid var, det gjorde meg stolt og sæl. Eg kjende dei att då, andre gongen eg kom på avdelinga sju år etter, dei kjende meg att og eg kjende dei. Seinare kjente dei meg ikkje att. Dei vart tjokke og opererte. Ein flokk store, tjokke idioter.

Kameratene på Valen ble lobotomert, en vanlig praksis på den tiden. Heldigvis sørget en engasjert overlege for at samme skjebne ikke rammet Hauge, til tross for at dikteren hadde langvarige og voldsomme anfall.

Vi blir ikke tatt med ned i schizofreniens virkelige mørke, heftige og ville juv på Den andre mannen i meg, vi behøver heller ikke det for å forstå. Men vi står på kanten, og kikker ned i juvet. Mestad formidler en Hauge som hele tiden går balansegang på knivseggen. Frykten for å dette ned, og fortvilelsen over å ikke kunne kontrollere sitt eget liv, er stor.

Trygve Seims lyriske og hese saksofon er det ultimate tonefølget til Mestads monolog. Seim har selv komponert stykkene til forestillingen, og som Mestads monolog er de er forsvarsløse og nakne, heftige, og til tider kaldslige og svarte. Men vakkert er det.

Hauge levde alene på Ulvik mesteparten av livet. Kjærligheten fant han først sent i livet. Dikteren sier ja til å redigere redigere en diktbok. Med kjærlighetsdikt. Senere trekker Hauge seg fra jobben. Mestad siterer:

Kjærleik? Visst har eg lese og høyrt um han, og har sjølv òg fleire gonger vore fenge med feberen, men noko røynsla i dette djupe mysteriet har eg ikkje, og det bør vel ein som skal velja dikt til en slik samling, ha.

Det var først da Hauge nærmet seg 70 at han traff billedkunstneren Bodil Cappelen. Forholdet startet med brevskriving, og endte med at de giftet seg i 1974. Historien har en god ende altså.

Henrik Mestads forestilling tar oss så vidt innom kjærligheten og de lysere tider, før vi plutselig er i 1994, Olav H. Hauges siste år her på jorden. Ved teppefall har man tross all fortvilelsen på scenen med seg tanken om at det lysnet noe på slutten av Hauges liv. At han ikke levde i ytterste fortvilelse hele livet gjennom.

Etter forestillingen treffer jeg Henrik Mestad backstage. Han har lagt vekk den gjennomførte Hordaland-dialekten fra forestillingen, og tar seg tid til en liten prat. Mestad har kommet godt under huden på Hauge i årenes løp, og forteller om en Hauge som til tider var veldig syk.

-Innimellom ble han innlagt, forteller Mestad, andre ganger rykket han inn i Potetkjelleren under huset når han merket et anfall i anmarsj. Hauge trodde det kom stråler fra verdensrommet, og nede i potetkjelleren mente han seg beskyttet fra strålene. Han ante aldri hvor lenge han oppholdt seg der, eller hva som skjedde mens han var der. Etterpå kom han ut med blodige og oppskrapede knoker, han hadde da mest sannsynlig banket og slått i vegger og jordgulv. Han var virkelig syk.

Olav H. Hauge oppfylte ikke sin fars idealer, forteller Henrik. Faren var bonde på sin hals, og forsto ikke sønnen.

-Den første gangen Hauge fikk et anfall var den første gangen han fikk skryt av faren sin, forteller Mestad. Da var han 25 år. Det han fikk skryt for var gode karakterer på landbruksskolen. Da gikk han rett i kjelleren, dette utløste det første anfallet. Det synes jeg er innmari sterkt.

 

Del artikkelen:

Kommentarer

kommentarer