Verdiløse menn på Brygga kultursal er et stykke beinhard og upolert sosialrealisme i mussikalform, beksvart i humoren og sabla rockefotrykkende. Oppsummeringsvis den største teateropplevelsen jeg har hatt på lang, lang tid.
Det treffer deg i magan som en knyttneve. Det er schtøgt, det er vittig, det er nitrist og det er rocka. Geir Andersen og laget hans har søren meg klart det: De har klart å fange essensen i Joachim og Christopher Nielsens univers, og skapt sin egne, geniale versjon av musikalen Verdiløse menn i Halden. Dønn ærlig, troverdig, upretensiøs, og sterk som satan.
På scenen: En sleten sofa og et par utdaterte lenestoler som har sett bedre dager. Et gammelt sofabord, overfylt med flasker, askebegre og søppel. Et brunfarget, utslitt kjøleskap, forbehold poser med øl. I sofaen: fire mannfolk som også har sett bedre dager, alle mest opptatt av seg sjøl. Alle i sitt egne, lille rushelvete.
Innimellom glimter gjengen rundt sofabordet allikevel til, og oppdager at de sitter sammen med noen andre. De lever av øl og sprit og dop og gamle historier som alle har hørt fra før. Og historiene består i grunnen av fire monologer, som med ujevne mellomrom allikevel nærmer seg en slags dialog. Absurde historier om dop, død og dritt.
Dette er ensemblet sitt. Jeg kjenner dem godt fra diverse lokale oppsetninger, men jeg kjenner dem ikke igjen i kveld. Mørk sosialrealisme er ikke noe verken Juleselskapet eller Fredrikshald Theaterselskab vanligvis befatter seg med. Borte er kostymedramaenes fisefine baroner med frakker og mansjetter, de fnisete hoffdamene, julenissene og parykkene, flosshattene og krinolinene. Her stirrer vi elendigheta rett i den digre, kølsvarte pupillen. Jeg synes nesten jeg kan kjenne den: Lukta av uteligger, flatt øl, nedpissa portrom og sur hettegenser. Fytti katta som dette teamet leverer.
Jeg har aldri sett Johnny Nilsen så god på teaterscenen. Han har prikka inn formen som Goggen: en livstrøtt misantrop av en heroinist. Lett svaiende i knærne, med et akkurat passe seigt drag på konsonantene. Her balanserer Nilsen på en knivsegg; det er lett å ramle over i karikert når man skal agere narkis på scenen. Men Nilsen fargelegger godt innafor strekene hele stykket gjennom. Det er dønn troverdig. Johnny får oss til å slå opp latterdøra mer enn en gang, men like ofte setter vi latteren i halsen rett etterpå. Det er ganske bekmørkt når det er som morsomst.
Ketil Ravneng er helt drøy som speedfreak. Han sitter aldri helt stille, har fjærer under skoa der han hopper rundt på scenen og drar hetta på genseren langt ned over neseryggen. Siden han, som alle de andre, er ganske alene i sin egen verden, legger han ikke en gang merke til at han ikke blir lagt merke til. Det er først når han har fortalt gutta femten ganger at han har blitt far, at han blir hørt.
Ringreven Marcus Hannestad gjør en ypperlig Hr. Smith. En forsoffen og patetisk kar, som aldri logger seg helt på omgivelsene, men sitter godt planta i sin egen lille monolog om alskens bedritne sykdommer og fiktive bedrifter. Hr. Smith er en kulisse i de andre guttas liv, egentlig kun tolererbar med fersk trygd i jakkelomma.
Geir Andersen er både skummel og genial som Knugern. Knugern er den skruppelløse entreprenøren i gruppa, det misforståtte og selverklærte bisniss-geniet, som ut av det blå får noia og friker ut. Svart i øya, og med pekefingeren på avtrekkeren til enhver tid. Andersen er som en spent bue på scenen, ofte spent til bristepunktet. Det ser faktisk ut som han kan klikke når som helst.
Annie kommer rullende på rollerblades fra sidelinja, en asfaltdronning på hjul med leopardmønstret topp og Grorud-palme. Hvor kommer hun fra, og hvor er hun på vei? Videre inn i sitt egne univers, der jorda er flat og hun føder sine dødfødte barn? Tankene farer hen til mine jevnaldrende menns drømmejente fra ungdommen; den uforglemmelige Lena i filmversjonen av Ingvar Ambjørnsens Døden på Oslo S. Veronica Bålerud Mittets Annie er Lena ti år etter at Pelle ikke klarte å redde henne fra livet på plata. Veronica har taket på Annie, og Annie på sin side har et godt grep om hjertet til Kleggen.
Jokkes udødelige rockelåter tar noe av brodden av tristessen og elendigheta i stykket. Selv om tristessen og elendigheta i aller høyeste grad er til stede i de sterke låttekstene, får musikken allikevel en slags forløsende effekt. Den tar hull på ballongen, puss og gørr flyter ut, og publikum klarer ikke å motstå lysten til å synge med. Vi har vel alle gaula med på Jokke & Valentinerne på nasj? Det er fyll og faenskap hånd i hånd, deilige, mørke og beske tekster pakka inn i et suverent rockesound.
Mussikalens band trer stadig ut fra skyggen bak på scenen, og plutselig er vi på rockekonsert. Gitarist Nils Tempo og bassist og musikalsk leder Terje Støldal går nå og da frem på scenen og ut i spotlighten, mens trommis Magnus Buer Hansen sitter og hamrer som en gud der oppe i på sitt trommepodium. Og jøje meg for noen rockevokalister vi har blant skuespillerne i ensemblet! De byr på mer enn ett gåsehudøyeblikk i løpet av kvelden.
Regissør Morten Milde har, som Geir Andersen påpeker etter teppefall, én fot i rockeland og én fot i teaterland. Det blir en strøken kombo for akkurat denne oppsetninga. Som publikummer kan man nærmest ta og føle på respekten regissøren og ensemblet helt åpenbart har for dette materialet. Det er trist, men samtidig usentimentalt. Det er vittig, men egentlig aldri helt morsomt. Jeg får hjelpetrang, jeg vil løpe ned og kaste en hundrings i kaffekoppen deres. Ile dem til unnsetning, selge noe jeg har så de slipper å fornedre seg eller havne i buret fordi de er nødt til å skaffe penger til neste fiks.
Det er faktisk bare én ting å gjøre, og det er å ta av seg hatten. Det er sjelden man opplever at absolutt alle på scenen leverer til A, men det er faktisk det som skjer på scenen i kultursalen denne kvelden. Dette er utvilsomt det sterkeste og beste jeg har sett på teaterscenen i Halden.
Forestillingen spilles også 9, 10, 15, 16 og 17. september.
Billetter kan du bestille her!
I dag hadde jeg tenkt å synge en sang
Om verdiløse menn
Som dere sikkert har skjønt allerede så
Er jeg en av dem
Kan alle de som føler seg vellykka
Vær så snill og gå hjem
Dette er et privat lite treff
For oss verdiløse menn
Kommer aldri til himmelen
Kommer aldri til helvete
Vi forblir i skjærsilden
Vi er altfor kjedelige
Vi er
Verdiløse menn
Verdiløse menn
Joachim Nielsen
På og bak scenen:
Knugern: Geir Andersen
Goggen: Johnny Nilsen
Kleggen: Ketil Ravneng
Annie: Veronica Mittet
Hr. Smith: Marcus Hannestad
Dommer: Lars Hammer
Regi: Morten Milde
Kostymer/sminke/diverse: Trude Landsverk
Produsent: Catharina Heide Amundsen
Lyd: Espen Jamne Van Groningen
Lys: JDM Design
Bandet:
Musikalsk leder og bass: Terje Støldal
På trommer: Magnus Buer Hansen
På gitar: Nils Tempo
Libretto: Christopher Nielsen
Musikk: Joachim Nielsen
Kommentarer