Onsdag kveld ble fjorårsjubilant Tom Skjeklesæther (nå 66) varmt hyllet av venner, kolleger og samarbeidspartnere i Brygga kultursal. For en kveld.
Det går ikke tolv av dem på dusinet: folk som faktisk ikke er opptatt av å fremme seg sjøl. Veldig mange, kanskje de aller fleste i den bransjen vi kaller underholdning, drives fremover i livet av et ønske om å skinne. Tom Skjeklesæther drives av helt andre ting. Et genuint ønske om at folk skal få oppleve bra musikk for eksempel.
I over førti år har han jobba i kulissene. Han har laget festivaler, gitt ut plater, og vært fødselshjelper for en rekke band og artister. Det går ikke an å oppsummere karrieren til Tom Skjeklesæther i løpet av et par timer en helt vanlig onsdagskveld i kultursalen. Heldigvis er det ingen som prøver seg på det heller, når kjempen sjøl skal dras frem i det scenelyset han så gjerne drar andre frem i. I stedet blir jubileumskonserten til ære for Tom Skjeklesæther en kveld med suveren musikk og varme, vittige og personlige taler. Taler om en lojal, rappkjefta, omsorgsfull og uegennyttig mann som har betydd enormt mye for en rekke band og artister, og dessuten det norske musikkmiljøet generelt. En fyr som utrettelig står på, og aldri ber om noe tilbake.
The Salmon Smokers er kveldens husband. Selvfølgelig. Det er jo tross alt Tom som har gitt dem navnet «verdens beste backingband». Og naturligvis starter Smokers denne kvelden med sin godkänsla-låt over alle; Coconuts. Du vet; den der de putter en sitron i kokosnøtta, drikker hele opp og roper DOCTOR! Ja bortsett fra at denne kvelden så roper selvfølgelig Smokers SKJEKLE!
Så renner det på. Med anekdoter, mimring, dikt, lovord og kjærleik. Spesielt det siste. Hovedpersonen sitter trygt gjemt under en bredbremma hatt i folkemengden på rad tre, ingen ser om ansiktet etter hvert antar samme farge som kultursalens blodrøde setetrekk.
Når det ikke tales, spilles og synges det. Og det hadde jo ikke vært en kveld i Toms navn, hvis ikke det musikalske sto til A. Men det gjør det jo selvfølgelig. Christer Falck har mekka et helt vanvittig program. Når man får instrumentalister som Geir Sundstøl, Freddy Holm og Vidar Busk på ett brett, så brenner det i øra etterpå. Det er bare å lene seg tilbake og nyte.
Mange hadde et ønske om å få bidra med musikalske innspill denne kvelden, men her måtte Christer & Co gjøre et utvalg. Vi kan jo tross alt ikke sitte i kultursalen en hel uke heller.
Det som er ekstra gøy, er at de fleste i salen er vel vitende om at vi denne kvelden bare fjørlett toucher overflaten av hva Tom har vært med på eller hatt fingra borti i løpet av sin karriere. Han har intervjua, booka, gitt ut eller festa med storheter vi vanlige dødelige ikke en gang kan drømme om å skimte bak sotede bilruter i en pansret doning som hviner forbi sperringene.
Noen band har ikke bare sett dagens lys på grunn av Tom, de har tatt livet hans i nye retninger også. Den gangen Tine Valand og Liz-Tove Vespestad sto og sang med gitarkassa foran seg på gata i Oslo, og Tom tilfeldigvis rusla forbi, ante han ikke at Somebody’s Darling ikke bare skulle bli et svært band på grunn av ham, men at oppdagelsen på gata i Oslo også skulle gi ham to sønner.
Felles for de fleste som tar mikrofonen fatt denne kvelden, er at de alle har kjent på frykt i forkant av bekjentskapet med Tom. Musikkjournalist Egon Holstad, som ringer inn fra nord, er en av dem som syntes Tom virka gørskummel på avstand.
– Du drev en jævlig rar sjappe på Aker Brygge der du solgte Jack Daniels-sennep, dørmatter og noen CDer, mimrer Egon på storskjerm.
Som alle de andre talerne denne kvelden, oppdaget Egon ganske raskt at Tom slettes ikke var skummel. Han var jo grei. Og blid! Dessuten så Egon noe mer.
– Du er så sjelden som en fyr som legger sjukt mye energi i andres karrierer, med minimal tanke på seg sjøl. Takk for en usvikelig tro på norsk musikk, og for å ha vært en sykt viktig ambassadør for god musikk over mange tiår. Helt uvurderlig.
Konsertarrangør Christer Falck synger samme sang:
– Jeg var også redd for Tom før jeg kjente ham. Livredd. Men jeg visste også at han hjalp musikere uten å be om noe tilbake. Og da han begynte å komme inn i butikken min, så viste det seg at han var ikke skummel i det hele tatt.
Kan det være at all denne angsten egentlig bunnet i frykten om å bli utsatt for en av Toms famøse skyllebøtter? Han har det jo unektelig i kjeften, Skjekle. Kjeklesæther. Når det gjelder, så smeller det. Som den gangen Jan Eggum var furten på vegne av kjæresten Kaia Huuse, fordi hun hadde fått totalslakt i Dagbladet, og debatten om hvorvidt musikkjournalistene hadde fått for mye makt skulle gå på et seminar i Trondheim.
Ordstyrer Jørgen Roll – nå direktør for Oslo Konserthus – forteller via skjerm om en vonbroten Eggum, som på debatten syter om at en eller annen fyr (!) ved navn Townes van Zandt har fått terningkast seks i Dagbladet, mens andre, hardtarbeidende låtskrivere blir slakta og hengt ut.
Roll forteller:
– Da reiste det seg en fyr i salen med hatt og støvfrakk, det så ut som Texas Rangers hadde ridd inn i Trondheim, og han roper: «Øy, din sokk! Stillheten mellom hvilke som helst to spor på en van Zandt-plate overgår din totale produksjon».
Badabing badaboom liksom. Maskingeværpoesi.
Mange ringer inn via skjerm mellom de musikalske innslagene. Kulturministeren, Torgrim Eggen, Madrugada, Chip Taylor, Tom Russel, Iain Matthews, Bebe Riesenfors. For å nevne noen.
På scenen i Kultursalen finner vi folk som Geir Sundstøl, Håkon Ohlgren, Paal Flaata, Åse Kleveland, Claudia Scott, Lars Lillo, Morten Milde, Truls Sæther, Liz Tove Vespestad, Hege Brynildsen, Jan Dahlen. Vidar Busk. Kalle Storm Andersen! Gøran Grini er gjestepianist, og spiller med Smokers hele kvelden. Skjønner du eller? Det er gåsehud hele veien dette her.
Det er simpelthen vanvittig fint. Hele greia er vanvittig fin.
– Akkurat det med å hylle folk som fortjener det, det er jeg veldig glad i, sier Christer Falck når han tar ordet sammen med medarrangør Morten Ståle. – Og det er utrolig mange folk som ikke fortjener å bli hylla. Det er dumt at jeg ikke har en liste over dem så klart, men det tenkte jeg ikke på.
Christer og Morten Ståle Nilsen presenterer plata som følger med jubileumspakka. De har nemlig fått laget helt spesiell dobbel vinylplate til jubilanten, med «ting han har pilla borti i sin lange musikalske karriere».
Tom blir hyllet av slekta også. Søsteren Hanne Lene byr på varme og vittige betraktninger rundt det å være i nær slekt med Tom S.
– Jeg har en bror som er mer engasjert enn nesten alle jeg kjenner. Ikke bare i musikk. Se Dagsrevyen med Tom, og alle er idioter, tullinger og neper. Jeg vet ikke hvor ofte han har veddet en kasse med kaniner, men det er ikke sjelden. Meg bekjent har han ikke måttet skaffe dem til veie ennå.
Det blir ikke bursdagssang, vi roper tre ganger tre hurra i stedet. Så høyt vi kan. Og helt til slutt kommer alle artistene ut og synger The Weight. Denne kvelden, denne feiringen, var en kjempe verdig.
Alle foto: Ellen Midtfjeld
Kommentarer