Pulse of Floyd, Brygga Kultursal 8/4-22
På fredag slapp Pink Floyd sin første nyskrevne låt, «Hey Hey Rise Up», på nesten 30 år. En bedre timing for en kveld med vakker Pink Floyd-musikk tror jeg ikke Brygga Kultursal kunne ha fått til. Det var ganske mange som hadde møtt opp. Jeg kommenterte til kona mi at det var synd at ikke flere fra den yngre garden hadde møtt opp, bare for å bli minnet på at jeg ikke hører til den aldersgruppen lenger, så jeg vil omformulere det til å si at det var et voksent publikum der den kvelden.
Pulse of Floyd er ikke det eneste Pink Floyd-tributebandet i Norge. De er ikke engang det eneste i Østfold, men de har hold det gående i over 10 år, og har finpusset soundet sitt så det er så tro til originalen som mulig. Før de går på scenen så sitter vi og studerer den enorme mengden instrumenter og forventningene bygger seg opp til om de klarer å gjenskape Pink Floyds enorme lydbilde. Vi snakker to keyboardister og to gitarister, alle med et arsenal med instrumenter, et par saxofoner og et trommesett fullt av fremmedlegemer. De har også omfavnet Pink Floyds karakteristiske filmprojeksjon og lysshow. Joda, denne Pink Floyd-nerden gleder seg.
Bandet entrer scenen til introtapen fra sangen «Breathe», fra albumet «The Dark Side Of the Moon» (for de som ikke vet det så er det tidenes nest-mestselgende album, bare slått av Michael Jacksons «Thriller»), og fra første tone så er det innertier. Alt låter som det skal her. Den nydelige steelgitaren leder inn i første vers og jeg blir imponert over hvor autentisk det låter. De fortsetter med et par låter til fra «The Dark Side Of the Moon» og allerede på låt to så får kordamene vist sin stemmeprakt. Litt senere i konserten får de skinne litt ekstra hvor de tre tar vokalsoloene på «The Great Gig In the Sky». Imponerende greier.
Det er jo en lang hitparade vi får servert, med de største låtene fra Pink Floyds senere og mest suksessfulle album; «The Dark Side Of the Moon», Wish You Were Here», «The Wall», «A Momentary Lapse of Reason» og «The Division Bell», i tillegg til et par mer obskure låter fra «Animals» og debutskiva «Pipers At the Gates of Dawn». Etter hvert så fyrer de opp laserne også, og da sitter man virkelig og føler at man er på et Pink Floyd-show. Det mest visuelt imponerende var på under gitarsoloen i starten av «Shine On You Crazy Diamond», hvor gitaristen stilte seg inni ei rute på gulvet og laserlyset dannet det klassiske «Dark Side Of the Moon»-coveret (lysstrålen som går igjennom ei prisme og danner regnbuefarger) bak ham.
Som sagt, vi fikk servert de største hitene, så jeg er overbevist publikummere som ikke er så kjent med Pink Floyds katalog også ville kjenne igjen mange her. Jeg nevner i fleng: «Another Brick In the Wall pt.2», «Money», «Shine On You Crazy Diamond», «Learning to Fly» og de to låtene som Pink Floyd ofte avsluttet sine konserter med; «Comfortably Numb» og «Run Like Hell». Jeg vil benytte denne anledningen til å beklage til de som satt rundt meg for at jeg satt og sang, og nikket takten så hardt at jeg følte hele raden jeg satt på ristet. Denne musikken treffer meg rett i sjela, og ut fra responsen til publikum så tror jeg ikke at jeg er den eneste som mener det.
Det er egentlig ikke så mye annet enn lovord å komme med her. Jevnt over leverer orkesteret musikken akkurat så proft som vi forventer. Altså, leter man så kan man jo sikkert finne noe å klage på. Plager det meg at kirkeklokken i «High Hopes» klinger i feil tone? Ja, litt… Men er det det eneste jeg har å klage på, så kan jeg ikke si annet enn at dette var en flott kveld.
Å se et tributeband av denne typen er ikke som å se et vanlig coverband. Når det leveres ei totalpakke så tro til originalen, både i musikk og sceneproduksjon, så er det klart at en pubscene holder ikke. Og det er fint å se at et band som Pulse of Floyd kan spille på litt større scener.
Alle foto: Hanne og Øystein Bærkas-Buer.
Kommentarer