Duften av sommer, grillmat og solkrem slår mot meg i det jeg ankommer Stevnesletta lørdag kveld. Klokka er ikke mer enn litt over 18, men det har allerede kommet en del folk. Folk som skravler, ler, spiser god grillmat, fancy smørbrød og drikker kald og leskende drikke. Med rolig og behagelig bakgrunnsmusikk på anlegget, strålende solskinn, og en behagelig bris, er det allerede duket for en helt perfekt lørdagskveld! Det var lurt å komme tidlig, for stemninga er bare helt perfekt, og vi finner oss fort et bord i skyggen og et glass med noe godt i.
Magne Rekstad går allerede mellom bordene og gliser fra øre til øre mens han snakker med alle gjestene. Det er nesten helt utsolgt, og Rekstad kan fornøyd fortelle at de nå planlegger en ny runde i midten av august.
Kveldens konsert er delt i to sett.
Det hele starter med Marius Rekstad, hans kone Ingrid Frøsland Rekstad og Aasmund Kaldestad. Aasmund er god på småprat og historier mellom sangene, i god samtale med Marius. Settlista består av både egne låter, coverlåter, nye låter og gamle låter. En av de er «Du e finere enn sommerdagen» fra Aasmunds nye EP. Låta er inspirert av en Shakespeare-sonate, da faren til Aasmund elsker Shakespeare. Det er deilig å høre norsk musikk, av og med norske artister, og ikke minst med norske tekster. Aasmund synger på egen dialekt, og det er både sjarmerende, nasjonalromantisk og vakkert å høre på.
Trioen på scena er avslappet og behagelig, med Aasmund på vokal, Ingrid på koring, vokal og gitar, og Marius på piano og trekkspill. De utfyller hverandre godt, og det ser ut til at de koser seg der oppe i solsteika. Det gjør definitivt vi i publikum også, og det er godt når det endelig kommer litt skygge.
Herr og fru Rekstad fortsetter konserten med noen av Ingrids egne låter. Hun har tidenes skjønneste dialekt, og forteller herlige historier om låtene sine. Og for en vidunderlig stemme denne kvinnen har! Man kan bare drømme seg helt bort og forsvinne i vokalen hennes fra første tone. Med vakre tekster, som er både tankefulle og litt såre. De er også et nydelig par på scena, og det er helt tydelig at de er ment for hverandre, både kjærlighetsmessig og ikke minst musikalsk. Låta «Då veit eg at du veit» gjør at flere enn meg må tørke en liten tåre i øyekroken.
Denne delen av konserten gir meg en sånn fin «sommer-forelskelse» følelse. Jeg blir sittende å tenke på han fyren jeg er så betatt av, mimre om fine kvelder vi har hatt i sommersola og drømme om alle de fine kveldene jeg håper vi kommer til å få. En sånn varm, behagelig følelse som sprer seg fra magen og helt ned i tærne, og opp til toppen av hodet. Tenk at musikk kan få en til å tenke og føle SÅ mye.
Marius synger også en låt alene på scena. Han har også en helt sykt behagelig stemme, som borrer seg inn i hjernebarken og ligger der som et mykt teppe og pakker alle tankene og følelsene inn i varme og behagelighet. Kjære vene for en musiker den mannen er! I løpet av kvelden brillierer han på både piano, gitar, trekkspill og vokal. Han er på scena hele veien, bortsett fra en kort periode midt på, og mer innlevelse og entusiasme skal man lete lenge etter!
Benedict Parton er også gjest i kveld, og Benedict har tatt med seg en 12-strengs gitar, Marius akkompagnerer på vanlig kassegitar. Det er nedstrippa, koselig og perfekt på en varm sommerkveld. Vi får servert litt nedpå, tankevekkende og sentimentale låter, slik som «Slender dreams» som ble skrevet til Rosa sløyfe-aksjonen for noen år siden, men som aldri har blitt utgitt. Det er tydelig at låta betyr mye for Benedict, og han spiller og synger med stor innlevelse og mye følelser. Når han og Ingrid stemmer i med en duett, blir det skikkelig fint. Hennes fløyelsmyke stemme, og hans litt raspete hese, er perfekt sammen.
Gjestene kommer støtt og stadig tilbake, og vi får også oppleve litt ekte festnings-opera når Aasmund synger den italienske «Caruso» som handler om å elske noe veldig høyt. Her snakker vi stemme med stor S, og det er nesten grusomt vakkert. Det føles litt som å sitte på en fortauscafè i Venezia, mens Aasmund og Marius kommer seilende forbi i en gondol i den italienske sommernatten.
Ingrid og Marius synger flere låter sammen, og jeg klarer ikke å la være å måpe litt av den stemmen til Ingrid. Jeg er helt sikker på at hvis regnet hadde pøset ned, det blåste bortover og verden hadde vært superkjip, så hadde Ingrid klart å ta med seg litt solskinn og lyse opp selv de mørkeste dagene. Det er en fryd å høre og se på henne, både den vakre stemmen, den sjarmerende dialekten og hele hennes vesen kan lyse opp de mørkeste kroker i verden. Det er så deilig å bare være, å bare sitte her på sletta å høre på.
Siste gjest i dette settet er Kristin Solli. Hun starter selv med å si at hun ikke egentlig er artist, men det tror jeg ikke noe på! Dama er folkelig, kul og litt rocka, og hun synger og spiller som om hun aldri har gjort noe annet. At hun bare spiller tre låter er faktisk litt trist, jeg kunne sittet en time til å hørt på! Kristin har bra stemme, er god på gitar og morsom i småpraten mellom låtene.
Når hun i tillegg får med seg Ingrid på litt koring, er settet komplett! Som siste låt i dette settet har gjengen valgt ut en duett mellom Ingrid og Aasmund. Låta «Langt, langt ut» som er en cover av «Shallow» med Lady Gaga og Bradley Cooper, gir både gåsehud, frysninger, tårer i øyekroken og et meget fornøyd publikum. Det er faktisk så fint at jeg får vondt i magen.
Etter en liten pause er vi klar for andre sett. Dette segmentet er det bandet Living Alma som står for, og med seg som gjest har de (selvfølgelig) Marius Rekstad! Living Alma spiller sine egne låter, som er både vakre, morsomme, nydelige, tankevekkende, såre, triste og fine. Jeg elsker dette bandet, og de er så klare for å stå på scena i kveld, det er nemlig 7 måneder siden sist de spilte konsert!
Ingvild Håkonsdatter Sivertsen, som er vokalist, sier selv at hun ikke er så god på dette med smalltalk mellom låtene, men hun loser oss gjennom konserten som en proff. Glad for å få spille igjen, glad for at vi er der, og ikke minst glad for det samspillet som oppstår når musikere møter sitt publikum.
Dette er en blanding av rolig og up-beat, behagelig og kult, jazzete og psykedelisk. Det finnes bare en Living Alma, og de gjør sin egen greie, og det gjør de grassalt bra! Ingvild har en helt særegen stemme, den er både yndig, vakker, til tider litt røff og helt spesiell. Tekstene er både litt quirky, morsomme, tankevekkende og fine. Og de flyter godt sammen med melodien og hele stemningen i bandet. Jeg liker det veldig godt! Og det er helt perfekt festival-musikk, hvor man bare kan sitte å nyte det fine været, noe godt å drikke og selskapet til de man kom hit med.
Låtene er spennende og mange nok til at jeg egentlig kunne ønske meg en time til med musikk før jeg må gå hjem! Vi får høre noen ganske nye låter i kveld, og bandet har akkurat signert med 9AM Records, så disse låtene får vi nok høre mye mer til fremover. Og selv om jeg hverken kan teksten eller melodien enda, så blir jeg sittende å vugge sakte frem og tilbake og «hmmm`e» med på refrengene. Det er noen rasende dyktige musikere i denne gjengen:
Jørgen Nilsen brillierer på både kontrabass og vanlig bass, og han ser usedvanlig kul og chill ut der han står.
Alfred Haavelsrud, som jeg oftest har sett gjemt bak et trommesett (han må jo være en av de yngste, men allikevel beste trommeslagerne i hele Norge) er i dag å finne bak keyboardet. Og han er like god her som med trommestikker i hendene!
Hans bror, Benjamin Haavelsrud, på gitar og koring, er en helt perfekt match til Ingvilds vokal. Han er både dyktig og sjarmerende, og han spiller og synger med knusende ro og stor innlevelse.
Trommeslager Trond-Håkon Ramdal, som forøvrig har på seg kveldens kuleste hawaii-skjorte, spiller med lukkede øyne og max innlevelse.
Kveldens gjest, Marius Rekstad, er jo bare rett og slett genial. Like god som når han spiller egne låter, Ingrids låter, Benedicts låter eller hvem som helst sine låter. Han har ikke spilt med Living Alma før, men har nipugga repertoaret, og hopper rett inn i gjengen som om han alltid har vært der.
Til sist har vi den herligste, nydeligste, mest innstendige og vakreste vokalisten av dem alle, Ingvild Håkonsdatter Sivertsen. Med et nydelig vesen, sjarmerende småprat mellom låtene, behagelig stemme og helt vidunderlige tekster, snakker vi her om en vokalist på høyt nivå, som det er en fryd å gå på konsert å se!
Hele Living Alma har så potensiale og så mye driv, så det var søren meg på tide at plateselskapet fikk opp øya, og ørene, for denne unike gjengen, og det er på høy tid med både singel, ep, musikkvideo, plate og ikke minst turné!
Kjære vene, for en kveld det har vært her på sletta foran kroa på festningen.
Helt perfekt på alle måter, og selv når regnet kommer på slutten av kvelden, så håper jeg allikevel at denne konserten aldri slutter, at jeg aldri må gå hjem, og at jeg bare kan sitte her og nyte resten av sommeren.
Alle foto: Tonje Hannestad og Catharina Heide Amundsen.
Kommentarer