Kammerfest Østfold på Rød Herregård
Kvintett Mozart: Brage Sæbø, fiolin – Amanda Håøy Horn, fiolin – Tuula Fleivik Nurmo, bratsj -Sverre Kyvik Bauge, cello – Svein Haugen, bass
Septett Beethoven: Brage Sæbø, fiolin – Tuula Fleivik Nurmo, bratsj -Sverre Kyvik Bauge, cello – Svein Haugen, bass – Christine Bårreng Hansen, klarinett – Louisa Slosar, fagott – Steinar Granmo Nilsen, horn
Ney Rosauro: Ola Sønstebø, marimba og Per Lundberg, klaver
Av og til man føler seg skikkelig privilegert. En slik opplevelse hadde jeg i går, under en vakker, energisk og overraskende konsert i ballsalen på Rød Herregård.
Den gamle ballsalen er en enestående ramme rundt Mozart og Beethoven. Rommet og musikken ble til på samme tid. Musikken hører hjemme her. Det er nesten magisk. Klangen i rommet er helt riktig.
Programmet bestod av 3 verk, først Serenade nr. 13 i G-dur eller Eine kleine Nachtmusik, som den er mer kjent som. Tittelen er Mozarts egen og ikke laget av publikum, som ofte kunne skje. De fire satsene ble fremført i intenst samspill og under konsis ledelse av Brage Sæbø, med klarhet, innlevelse og entusiastisk glød. Dette er ikke en kvintett som har øvd sammen i lange tider, men er satt sammen for anledningen. De er friskt i frasparket, vakkert i den poetiske andre satsen, humoristisk og med en entusiastisk avslutning.
Kammerfest Østfold har et ønske om å trekke frem unge talenter, og under denne konserten fikk vi høre Ola Sønstebø fremføre Konsert nr. 1 for marimba, 1. og 4. sats av Ney Rosauro, i tett samspill med Per Lundberg på klaver. Sønstebø har tross sin unge alder, bare 18 år, allerede vunnet flere konkurranser både nasjonalt og internasjonalt.
Rosauros konsert fra 1986 er mulig den mest spilte marimbakonsert i verden, men den har klart å gå meg hus forbi. Det var en særdeles overraskende og forfriskende opplevelse, med brasilanske rytmer og temperament, i en energisk og imponerende fremførelse. Den nakne kadensen ble nydelig spilt.
Septett i Ess-dur, op. 20 av Beethoven var kveldens siste verk, som Beethoven skrev ganske tidlig i sin produksjon, og som ble veldig populær til tross for at Beethoven selv ville skrinlegge det. Verket fikk en interessant introduksjon av hornist Steinar Granmo Nilsen, som mente at populariteten ikke bare skyldtes stykkets kvalitet, men også at klarinetten hadde en viktig stemme. Og klarinetten var et nytt tilskudd til blåserne. Slike presentasjoner er en glede å høre på. Det bringer både tiden og musikken nærmere for publikum.
Septetten inneholder hele seks satser, og med tre strykere og tre blåsere (pluss bass) i stadig samtale, spørsmål / respons og konkurranse er det et spennende verk. Faktisk fikk introduksjonen meg til å lytte på en annen måte.
Det var en særdeles opplagt septett med stor trøkk og mye klang. Det klang energisk og nærværende, alle instrumentalister er så dyktige på hvert sitt instrument. De veksler elegant mellom temperamenter og uttrykk i de forskjellige satsene. Renhet, klarhet og stringens.
Ungdommelig djervhet er ord som kan beskrive en stor konsert i en gammel ballsal.
Kommentarer