På torsdag kveld hadde revygruppa Skrætt premiere på sin aller første forestilling, i Armeen selskapslokaler i Tistedal. Det er innmari godt at jeg har begynt å trene, for her fikk lattermusklene virkelig kjørt seg i løpet av kvelden.
Skrætt består av en gruppe voksne folk som liker å stå på scena. Noen har mye erfaring, noen har litt mindre, og andre står på scena for aller første gang. Det er det som er så fint med Skrætt, her er det plass til alle. Og forestillingen passer for alle. Eh, eller, i hvert fall hvis du er over 18 år.
Jeg tenker i grunnen at jeg er tidlig ute, når jeg dukker opp ca 35 min før forestillingsstart. Men når jeg kommer inn, summer det allerede av stemmer i lokalet, det er litt kø i baren og folk har begynt å kose seg.
Vi får en liten intro før start, av Jonas og Mona, som er litt usikre på hvordan man skal være kledd når man spiller revy. Her kommer kveldens første høydepunkt for meg, når Mona skal prøve å forklare at buksesmekken til Jonas er åpen, og at det som er innenfor muligens er litt vel synlig. Hun bruker ordene «å vifte med svibelen», som jeg aldri har hørt før, men definitivt skal begynne å bruke for de anledningen det kan passe seg. Nå i etterkant, når jeg tenker meg om, kan det nok hende hun brukte uttrykket «vifte med snabelen, som kanskje er litt mer kjent, men fordi jeg allerede lo ganske høyt på dette tidspunktet, så velger jeg å tro at det jeg hørte var korrekt, og jeg vil fra nå av bruke uttrykket å vifte med svibelen, som er mye morsommere!
Uansett!
Åpningsnummeret er selvfølgelig en sang. Vi er jo tross alt på revy! Den røde sangen faktisk.
Her blir vi presentert for hele casten, åtte voksne mennesker, som elsker å stå på en scene og som alle vil at vi skal le. Så høyt og mye som mulig. Og akkurat det er ikke så vanskelig å få til. Det er litt vanskelig å beskrive en revy i tekstform for noen som ikke var der.
Jeg kunne selvfølgelig skrevet ned vitsene ganske ordrett, og det kan godt hende du som leser hadde humret litt av det, men litt av greia med revy er jo nettopp fremføringen av disse vitsene og morsomme historiene. Det handler om stemningen, om kostymene, om mimikken, musikken og ikke minst publikums reaksjoner og interaksjon med de som står på scena.
I løpet av denne kvelden er det flere tematikker som går igjen, og både kommunedirektør, politikere og helsetjenesten i Halden får kjørt seg godt. Skuespillerne er heller ikke redde for å trekke inn publikum, og det tar ikke lange stunden før undertegnede selv er hovedgjenstanden i en vits.
Alle historiene og sketsjene er herlig ispedd med noen musikalske innslag innimellom, hvor vi får alt fra en slags manekeng-oppvisning fra Pillarguri (du vet, den statuen som står midt på skøytebanen i parken) til et festlig sanginnslag med 3 søte søstre og en litt, eh, unormal søster.
Alt har en snerten humor, og et poeng, bortsett fra vitsen «Vil dere høre en vits? Den har ikke noe poeng. Litt som kommunedirektøren vår»
Og da skjønner du sikkert sånn ca hva slags landskap vi befinner oss i.
Her er det noe for enhver smak. Det er selvfølgelig litt buksehumor, det er intelligent humor, det er «facepalm og stønn» humor, det er humor det ikke egentlig er lov å le av, men så må vi bare le litt allikevel. Sketsjene er like forskjellige som de som står på scena, og alle får prøvd seg i ulike karakterer og type vitser.
To av de største høydepunktene er Silje, som er helt ny på scenen, men som har en mimikk og tilstedeværelse det er umulig å ikke bli sjarmert av. Hun er helt nydelig som en av jentene i «Søstre», og hun kler virkelig rullatoren sin i «Museumsvisning». For meg som er vant til å treffe Silje i en mer profesjonell setting, er det vanskelig å ikke le høyt og lenge av sjarmen og de tullete karakterene hennes.
Et annet høydepunkt er innslaget «Bollapinnsvin», hvor verdens nydeligste lille pinnsvin, spilt av Marie, synger den litt mer ukjente og makabre versjonen av sangen, som handler om Bollapinnsvin og den nye motorveien…. Men dagens absolutt beste sketsj tror jeg det må være Jonas og Marie som står for.
Jens har blitt voksen, og har begynt å pusse tennene sine, så Karius og Baktus har flyttet ut. Men! Deres gode fettere har nå flyttet inn, Fullius og Bakrus!
Sist gang jeg så Jonas i en lignende rolle, spilte han en nydelig versjon av Karius og Baktus med Monia Berger Lund. Men… Jeg tror kanskje ikke jeg ville tatt med barna å sett denne nye versjonen.
Jonas er forøvrig fremragende som en slags konferansier, som syr det hele sammen, med små korte vitser og stikk til publikum, og en aldeles kostelig sketsj om dørvakta i magesekken vår. Her kan ingen føle seg helt trygge, og Jonas improviserer seg frem, basert på hvem han får øye på i salen.
Det er deilig med litt spontanitet også!
Det er flinke folk i Skrætt! Alle har sine karakterer og sin egen greie, og det er imponerende hvordan de har klart å sy det hele sammen.
Christo er tidenes quiz-mester, Heine koser seg på speidertur, Martin imponerer sykt på helt insane høye heler, Milo kjører lyd og lys på mesterlig vis, Sissel er dritkul som gammel dame, Claudia dukker opp i tide, men kanskje mest i utide, Jonas er Jonas, Marie har virkelig gummiansikt, Mona får ikke så mye hjelp av kommunens hjelpofon men klarer seg utmerket allikevel og Silje bør kanskje revurdere valget om å jobbe som parkeringsvakt.
Dette er en herlig gjeng, og i tillegg til å gi oss masse latter og glede, virker det som om de koser seg og får masse latter og glede av dette selv også. I avslutningssangen, som er den blå sangen, lover gjengen at de kommer tilbake med mer, men at det antagelig ikke blir før neste år.
Frem til det skal jeg fortsette med situps og trening av kjernemuskulatur, sånn at jeg orker flere latterkuler og herlige kvelder med denne fantastiske gjengen.
Medvirkende:
Jonas Borge Stafsengen
Mona-Kristin Arneberg
Marie Thomasrud
Martin Kingsrød Larsen
Sissel Charlotte Ruud
Silje Hansen
Christo Matheson
Milo Ødegaard
Heine Kingsrød
Claudia Vanessa Arce Barneveld
Kommentarer