Riksteaterets ”Fuglane”, en audio-visuell opplevelse.

En spennende og sterk framstilling av ”Fuglane”, med en utsøkt scenografi og lyddesign. Svekket av monoton stemmebruk.

Fredag kveld gjestet Riksteateret Brygga kultursal med en dramatisering av Tarjei Vesaas mest kjente roman, ”Fuglane”.

Publikum, som nesten fylte Brygga kultursal, fikk oppleve en dramatisering av romanen som forteller historien om Mattis og Hege, et søskenpar som bor i skogen. Han er lett utviklingshemmet og avhengig av at Hege vil ta seg av ham. Hege forsøker å få Mattis ut i arbeidslivet, men han makter ikke å holde tankene og kroppen konsentert om det han skal. Dette kommer godt frem i de stiliserte bevegelsene på turnipsåkeren. I det hele tatt er det brukt mye fin koreografi gjennom stykket, rutiner med roing, vedhogst, leggerutiner osv.

For at Mattis skal ha noe å drive med som han makter, foreslår Hege at han skal ro folk over fjorden. Problemet er bare at på den andre sidenbor det ingen. Det er ingen å ferge. Inntil en tømmerhogger, Jørgen, dukker opp og får skyss. Han blir invitert med hjem av Mattis og så innledes det et forhold mellom Hege og Jørgen.

Mattis føler seg utenfor, blir sjalu på søsteren og skjønner at hun og Jørgen helst vil at han skal klare seg selv. Dette verken vil eller kan Mattis. Han er opptatt av naturens mystikk, livredd for lyn og torden, besatt av et rugdetrekk som går over huset som han tolker som svært symbolsk.

Mattis er besatt av et rugdetrekk som går over huset. Foto: Erik Berg.

Han ender da tragisk sitt liv ved å sparke hull i båten og drukner. Denne sluttscenen er svært godt lagd og vil sannsynligvis bli bevart i minnet hos publikum en god stund.

Dette er i korte trekk handlingen i stykket, som etter hva jeg kan huske følger romanens handling ganske nøyaktig.

Når lyset går opp, ser vi en skrå scene, laget i noe som ser ut som kryssfiner, i bakgrunnen en skogsrand, med himmel over. Alle skuespillerne står på scenen, men trekker seg bort slik at Mattis og Hege blir sittende igjen alene. Dette syntes jeg var en fin åpning,  det viser hvor ensomme de to søsknene er. Den flate skråscenen viser seg snart å inneholde både senger, utedo, robåt, åker osv. Dette stilistiske grepet med bruk av lemmer synes jeg fungerer svært godt. Dette sammen med lys- og lydeffekter skaper et univers som vi tror på.

Mattis og Hege, henholdsvis skuespillerne Tom Styve og Ingvild Holthe Bygdnes. Foto: Erik Berg.

Når det gjelder skuespillerprestasjonene, står og faller stykket med hovedrollen, Mattis. Han blir spilt av Tom Styve. Han lager en troverdig rollefigur, passe ”tilbakestående”, men med en kunstnernatur.

De andre skuespillerne fyller sine roller godt, den trauste macholignende Jørgen med trønderdialekt, jentene Mattis treffer på en holme med knis og latter, jegeren som skyter rugda og Hege, kjæresteparet i turnipsåkeren og hans søster Hege.

Jeg ble allikevel sittende og irritere meg under store deler av forestillingen. Det var på grunn av mangel på variasjon i stemmebruken. Når du skal fremstille en rollefigur, er det viktig å legge merke til hvor i teksten det skjer et vendepunkt, der en ny tanke eller handling dukker opp. Disse stedene må markeres og vises i mimikk og stemmebruk. Uten dette går vi glipp av mye av spenningen mellom aktørene og vi mister underteksten, de tankene som skal fremstilles av skuespillerne. Av og til fungerte det naturligvis, spesielt i åpningen, når Mattis provoserer Hege med sin åpenhjertighet.  Jeg tok meg, imidlertid, i å tenke at hvis dette hadde vært radioteater, hadde mye ligget nært en parodi, så monoton var replikkføringene, særlig i lange partier med Hege og Mattis.

Hadde dette vært unngått, ville helhetsinntrykket av forestillingen ha blitt hevet mange hakk.

Jan de Vibe

”Fuglane”

 Av: Tarjei Vesaas,

Dramatisering og regi: Lasse Kolsrud

Scenografi/Kostymedesign: Mija Salovaara

Lysdesign: Martin Myrvold

Komponist og lyddesign: Kjetil Schjander Luhr

Koreograf: Belinda Braza

Dramaturg: Tine Thomassen

Med: Tom Styve, Ingvild Holthe Bygdnes, Tore B. Granås, Mads H. Jørgensen, Ida Torsdatter Ursin-Holm, Ane Ulimoen Øverli, Lars Helge Throndsen

Forsidefoto: Erik Berg.

Del artikkelen:

Kommentarer

kommentarer