Et juletre er et juletre? Åh-neida! Min pappa, som var utdannet forstmann, han måtte selv avsted og pille ut familiens juletre. Og avgårde til Prestebakke-skauen bar det, med presten Kielland, elghunden Pan, Pappa og ganske lille meg.
Treet skulle ha endel absolutte kvalifikasjoner. Ikke mindre enn 4 meter høyt, naturligvis frisk grønnfarve – og være gjevnt rundt.
Hold an! Pappa ropte. Han hadde funnet et tre der borte i løssneen. Og avgårde bar det for store og små.
Pappa strakk spaserstokken i været. Ham selv, pluss stokken, det var et mål på hvor høyt treet måtte være.
Så skar presten, mens vi andre fulgte ivrig med. Jo, absolutt! Hun blir fin i haveststuen.
Så ble treet surret med en sorts tau til bilen, som vil alle hadde døpt Skræggen.
Vel hjemme på Knardal ble treet satt i et hjørne ved hovedhuset. Alle var enige om at det året hadde man skutt blink.
Pyntedag, det var alltid lille julaften – med Pappa og lillegutt i hovedrollene. Frua hadde sitt å stri med på kjøkkenet.
Først måtte treet finne sitt nye liv i en gamle juletrefoten, som annenhver dag fikk grundig med vann.
Så rimeligvis stjerne og elektrisk belysning. Men jeg kan huske at vi i mine første år hadde levende lys på juletreet.
Endel av julepynten var laget av Frua og Pappa i deres unge år på Prestebakke. På treet måtte pynten, selvom tidens slitasje hadde gjort sitt inntog.
Så julekurver, som flere av oss hadde laget på skolen, så røde kuler – og glitter.
Viktig at glitret ble hengt på horisontalt. Et juletre skal smile, sa Pappa – ikke gråte.
Tre nye røde kuler iår, Pappa og jeg hadde vært hos bokhandler Sem og fornyet pynten.
Treet var ferdig i all sin stas – og Frua ble tilkalt. Jodda, hun gjenkjente alt.
Tradisjonen kunne fortsette – med ateistens velsignelse.
Kommentarer