Lâche/Small Red Dunkers spiller på Reis

Onsdag 8. februar spiller Lâche og Small Red Dunkers på Siste Reis. 

Small Red Dunkers består av Willy Andersen på gitar, Skjeggy Pop på vokal, Laurits Mosseby på bass/orgel og Robin Larsen på trommer. Bandet oppsto i Fredrikstad et sted rundt 2009/2010. Willy forteller:

– Hvorfor Small Red Dunkers? Jo, jeg og Skjeggy bodde i et lite rødt murhus, forteller Wilhelm. Mye fest og krangling. Dunkers fordi vi synes dunkerne i filmen Døden på Oslo S er vanvittig stilige. Derfor SRD. Det eneste vi husker fra den tida der er at vi stort sett drakk hver eneste dag, dro fyllesjuke på de kjipe møkkajobbene våre, og drømte om en bedre tilværelse.

Joakim Kalmar, aka Skjeggy Pop, og Wilhelm hadde tidligere spilt i et punkband sammen som het 120 days of Sodom. Robin spilte i et band som på den tida het The Bonfire Dick Wow That’s a Big One Sha-la-la, men som seinere bytta navn til Torkildo Dildo. Robin hadde derfor tilgang til et øvingslokale nede på tidligere Fredrikstad Mekaniske Verksted.

– Der laget vi fire låter som seinere skulle bli til en EP, forteller Wilhelm. Tanken bak soundet vårt var at det skulle låte så primitivt, sint og energisk som mulig. Dette var den eneste musikken vi klarte å traktere. Vi ville ikke ha bassist, så gitaren skulle plugges inn i en bassamp for å få en litt tyngre lyd. Funka i grunnen ganske så dårlig, men vi slapp å invitere med en fjerde person inn i bandet.

Robin lærte seg å spille trommer på dette tidspunktet, og tok noen ekstremt dyre trommetimer med Uli Kusch fra Helloween/Masterplan.

– Tross dyre trommetimer ga det store utslag, for Robbie er i dag en meget solid trommis. Vi ville heller ikke spille live siden vi likte tanken på at det kun var oss sjøl som viste hvor unikt musikken vår låt, og det absurde med hele den greia der. Det ble etterhvert så dust å holde på sånn, så vi så oss nødt i å få med en bassist.

Bandet skaffa seg en bassist, men enden på visa ble at bassisten dro med seg bandet på tur til Thailand, møtte en dame der, og ble igjen. SRD ble lagt på is helt frem til etter pandemien. I mellomtida samla bandmedlemmene seg rundt en helt annen type hobby.

– Noe ikke så mange vet er at vi har en lueklubb, som vi har hatt i nærmere ti år. Det var Ole Laurits Mosseby som kom med ideen. Vi snakker kun om luer, hvilke frisyrer som ser best ut under lua, hvilke klær som kan framheve en god lue. Vi har med referansebilder og sitter så klart med luene på. Mange vil kanskje påstå at Dexys Midnight Runners er det rockebandet med best smak hva gjelder lue, men det kan vi bekrefte er Small Red Dunkers.

En høstdag, ut av det blå på et treff med lueklubben, spør Laurits rett ut om han kan få bli med i bandet.

– Vi kunne ikke annet enn å si ja. Han hadde alltid vært i bakhodet vårt, helt fra starten. Så det var en stor dag. Han er bassisten alle rockeband drømmer om. Laurits har vi kjent i over 20 år, og endelig har han slutta å glattbarbere seg etter press fra oss i SRD. Image er en stor del av rocken, og det gjelder også oss. Ofte må vi avbryte øvern’ fordi han lurer på hvordan lua sitter. Alltid on point. Han liker best at det skal se litt litt tilfeldig ut, men kan bekrefte at det ikke er tilfelle. Det har rett og slett blitt en besettelse og hobby for oss i bandet. Vi skjønner ikke helt at vi har fått med oss Laurits, siden han er så innmari dreven og har alt for mange baller i lufta til å kaste bort tida si på oss. Han svarer ca. slik når jeg spør ham om akkurat det: «Jeg synes det er knall jeg, jeg liker orkesteret. Liker at det er så høyt, nådesløst og jævlig. Og primitivt, på en bra måte». Vi synes det er jævlig hyggelig å ha han med. Han inspirerer, rører og gjør oss forbanna.

Small Red Dunkers er inspirert av The Who, Laughing Hyenas, Stooges, Sonic Youth, Gene Clark, Black Flag, Burzum og gammal Årabrot.

– Og sikkert en haug med andre band. Robin sitt trommespill er først og fremst inspirert av Flubby Børry. Vi elsker fuzz i store mengder, og høy lyd. Bruker gjerne en grunnfuzz som er helt lik fuzzen boostes med. Den blir da enda fyldigere og fin. Skulle gjerne tatt meg råd til EarthQuaker sin nye Sunn O))-pedal. Den virker helt fantastisk. Vipps meg gjerne en valgfri sum til 45415383, sånn at jeg kan ta meg råd til den pedalen. Vi prøver hele tiden ut nye måter å løfte soundet på, men samtidig holde det så simpelt som mulig.

Onsdag 8. februar dukker Small Red Dunkers opp på Siste Reis.

– På Siste Reis kan det forventes et heltent band som gir alt. Enorme mengder energi en sjeldent ser live. Skjeggy Pop har Iggy Pop sin energi, Michael Jackson sin scenepersonlighet og Varg Vikernes sin stemme. Stødige trommer som spiller i takt med monotone og gjentakende riff. Vi har låter på under ett minutt og vi har låter som fort kan komme opp i femten minutter. Dronete, intens,kranglete, primitiv, improvisert, kontrollert, bråkete, melodiøs støyrock/post hardcore/svart metal med mengder av fuzz, framført på de lekreste instrumenter som feks. en seks strengers Fender VI. En vokalist som kommer til å bruke hele siste reis som sin scene. Kom igjen og møt opp, vi speller jævlig høyt!

LÂCHE
Lâche er en trio fra Trondheim som opererer innenfor et post-hardcore-landskap der vi finner andre norske band som JR Ewing og Blood Command, men henter samtidig også mye inspirasjon fra 80/90-talls-emo i det drivende og sjelevrengende øset sitt.
De slapp nylig en EP via How is Annie Records, og skal i februar 2023 ut på en liten slippturnè gjennom Norge, Sverige og Danmark.
NRK P3 omtalte låta “Cope” fra EPen:
“…det er altfor få her til lands som vel å gå i den hardcore/emo-retninga der ein finn amerikanske band som Touché Amoré og Defeater, så eit kvart slikt tilskot er det berre å ta vel imot. Ekstra kjekt er det at dei norske som forsøker seg ikkje let som ein bleik kopi, men heller fungerer som ei norsk vidareføring av uttrykket.”
Lâche. Foto: privat.
Konserten begynner 19! Møt opp, eller vær firkant.

CC: 100,-

 

 


 

 

 

 

Kommentarer

kommentarer