Tekst: Elin Karlsen.
Lørdag 18. november feiret damekoret Ladybirds sitt 10-årsjubileum på Aladdin scene med to konserter!
Lørdag 18.november inviterte Ladybirds, med Silje Katinka Erichsen som dirigent, inn til intet mindre enn to konserter for å feire sitt 10-års jubileum. Undertegnede hadde skaffet barnevakt, tatt på finstasen og møtte (heldigvis) opp tjue minutter før den første konserten den ettermiddagen. Da var allerede Aladdin scene såpass full at det måtte en del speiding av lokalet til for å finne tre ledige seter ved siden av hverandre.
Femten minutter igjen til konsertstart, og salen er nesten fullsatt
Hele salen ventet sammen i en jevn dur av forventningsfull summing. Så åpnet døren seg, og vi som publikum kunne se det første av mange ting damene i Ladybirds har øvd inn til i dag, nemlig det å entre scenen. For den gåinga der kommer ikke av seg sjæl, folkens!
Jeg klapper ivrig med og lener meg ekstra godt tilbake i stolen, vel vitende om at jeg kommer til å kose meg skikkelig de neste 90 minuttene. Vel, så feil kan man ta! For trur du ikke de starter hele showet med Gabriellas sång!
Jeg bet tenna sammen og hadde en indre peptalk med meg selv; “Kom igjen, dette klarer du!”, men ikke lenge etter at første tone var sunget, måtte jeg gi opp og angret bittert på at dette var dagen jeg hadde valgt å sminke meg. Tårene rant, litt pga teksten, som treffer meg personlig, men mest pga måten koret og solistene fremførte denne vakre låten på, som var aldeles nydelig! Heldigvis for meg og sminka mi, fortsatte de ikke i det tårevåte sporet, men gikk over til Viva la vida hvor sanggleden strømmet ut av hver eneste korist.
Konferansierene for anledningen var leder Hanne Aakre og nestleder Ellen Midtfjeld, som kunne fortelle at selv om de er et demokratisk styre, så er de valgt på et særdeles udemokratisk vis, da de utnevnte seg selv til de respektive vervene, på ubestemt tid.
Hanne Aakre var en av de som startet koret for ti år siden, i forbindelse med barseltreff. Ungene ble større, men de ville fortsette å treffes, så da ble Ladybirds stiftet, da med Inger Lise Haavelsrud som dirigent. Koret har vokst siden den gang, men de har satt en grense på 40 medlemmer, fordi “vi er så glad i å feste og må ha plass til alle sammen hjemme hos noen”. Samhold og vennskap er stikkord for Ladybirds og det hører vi som publikum når de synger. Disse damene er glade i å være sammen.
Med tanke på at Ladybirds har sin opprinnelse fra en barselgruppe, kom også oppfordringen jeg mener å ha hørt fra selveste Erna Solberg før; fød flere barn, dog med en litt annen begrunnelse.
Ladybirds har også fått med seg et band for anledningen. Her har vi Espen Holtan på bass, Vidar Eilertsen på trommer, Ragnar Hop på gitar og Henrik Falch på Keyboard.
Gjennom første avdeling viser koret at de takler både rolige ballader og låter av den mer upbeate varianten. De sang blant annet et par av sine signaturlåter, Halleluja av Leonard Cohen og en 90-talls popmedley, hvor i sistnevnte låt lekenheten til koret kom frem. Tydelig at dette er en låt de kan, hvor de slapp seg løs og hadde det gøy.
De sang også to norske låter, Gressholmen og Smilet i ditt eget speil. Relativt ukjente for meg, men begge har gått på repeat i hodet siden konserten, så de måtte legges inn på favorittlista mi på Spotify. Nydelig sunget av både korister og solister.
Det skal visst litt til, i følge Aakre og Midtfjeld, å holde styr på 40 skravlesjuke høner, så koret hadde skrevet en hyllest til dirigenten Silje. Teksten viser at de setter stor pris på dirigenten sin. Det ble bl a sunget “Vår kjære Silje. Sterk og vakker, klok som få. Vi vil hylle deg nå. Varme og glede og latter og sang. Du drar alle birdsa i gang”.
Da første avdeling var ferdig, var jeg så imponert at jeg ikke klarte å stoppe meg selv i å dure rett inn backstage for å skryte av de. Lite visste jeg da hva som ventet oss i andre avdeling. La oss bare si at jeg skulle ønske jeg ikke hadde brukt opp alle superlativene for å skryte av de under pausen, for HER.RE.GUD!, er det mulig?. Klangen, samspillet, arrangementene, lyset, altså ALT hang sammen.
Og så så jo de damene bare smashing ut, alle som en.
De startet med This is me fra the greatest showman, sang en herlig mashup av Just the way you are og Just a dream, før de gikk over til det som ble en av mine favoritter denne konserten, Cheap Thrills av Sia. Her lagde de litt show på scenen i begynnelsen av låta, klangen i koret var fyldig og varm og alle stemmene utfylte hverandre perfekt. Nydelige harmonier som traff meg rett i gåsehudnerva.
Så fulgte to låter som det var umulig å ikke bli i godt humør av, Toxic av selveste Britney og Happy av Pharell hvor publikum klappet med.
Som nest siste nummer, fremførte koret en fantastisk versjon av Elton John sin Goodbye Yellow Brick Road. Faktisk så mener jeg at den versjonen vi som var på konsertene i helga fikk høre, er mye bedre enn originalen. Vi som publikum ble tatt helt ned i energinivå og det var bare til å lukke øynene og nyte.
Etter en velfortjent applaus gikk dirigenten bort og satt seg ved flygelet og fikk vist at den dama har mange talenter. Hun spilte forspillet til Bohemian Rhapsody med lekne fingre og en musikalitet som hadde fått vår gamle pianolærer til å sprekke av stolthet. Dette her er også den andre av mine to favorittlåter under denne konserten. Bandet fikk også endelig sluppet seg litt løs og så ut til å kose seg like mye som damene i koret.
Igjen, her var det harmonier og en klang i koret som gjorde meg både rørt og gira på å synge i kor selv. (Den lysten ga seg fort igjen, da jeg minnet meg selv på at jeg synger som ei kråke…)
Etter trampeklapp fikk vi et ekstranummer, Happy, som de sang tidligere i den andre avdelingen. Jeg klappet med hjertens lyst, men måtte gi meg da resten av salen begynte å klappe på 1 og 3. Selv med en sånn nyfrelst hallelujafølelse i kroppen etter å ha vært på en fantastisk konsert, så må jeg, som musiker, sette grensen et sted.
Det var femten solister fra egne rekker under konserten. Noen av de har jeg hørt om før, noen har jeg spilt med før, andre var helt nye for meg, men fellesnevneren var at de alle sang fantastisk. Med så mange solister, så går jeg for “ingen nevnt, ingen glemt”-taktikken. Tar av meg hatten for dere, alle som en.
Jeg håper dere får til flere store konserter før det har gått 10 nye år, for dette var gøy! Takk for en flott musikkopplevelse, tårer og gåsehud.
Tekst: Elin Karlsen
Kommentarer