Os er et særdeles morsomt sted å bo. Her er rolig, samtidig som det meste kan skje. Over det hele finnes det haver, eller små grønne parseller. «I min gardenia, sier Os-kokken» Og han har alltid store planer for sin have. Det ene året sånn, det neste slik. Han er mester i liljer.
Vi hadde etpar epletrær, som ikke gav oss annen en sur frukt. De fant sin naturlige avgang. Os-kokken har sag. Planene tilsier minst et plommetre, men så langt er gressplenen jomfruelig.
Siste nytt: Det er en stor fugl nedi veien. Den er stor. Ikke så diger som en gås, ikke så liten som en and, men har en måkes hode. En krysset and er vel kanskje den endelige konklusjon.
Jeg ser gås-anden hver morgen på vei til jobb. Den står pent nedi veikanten og myser på den bilkjørende del av tilværelsen. Og bilistene, de stopper. Gudskjelov!!
Hva gjør så fuglen på Os?
Jo, som andre dyr, inklusive oss mennesker, leter den etter proper føde. Og den har funnet det den leter etter. Områdets eplehaver, de er snadder for frøken gås-and.
Ja, og det er ikke bare denne vakre fuglen som nyter av eplehavene på Os. På den andre siden av vårt lokale område, der boltrer elgen seg i godsaker. Det er akkurat blitt oktober og litt snadder innen elgjakten begynner er ikke av veien for de store og vakre dyr. Og heldigvis er det ingen elgjakt på Os.
Ellers byr en stille søndag på Os på en tydelig hundekonsert. Utøverne sitter i annethvert hus bortover. Den ene sier: Jeg er mye sterkere enn deg. Den neste svarer: Ikke prøv deg!
Den tredje hoiter tilbake: Vi er to schäfere, altså!
Og over det hele sitter frøken Petra pus på sin store kiste og mjauer: Hvor er bikkjene mine?
Os er ikke bare gravemaskiner og en voksende idrettshall.
Kommentarer