Torsdag 29. februar spiller Brown Horse på Kulturhuset!
Om ørene dine skulle være kalibrert noe à la mine, så vedder jeg en kasse kaniner på at de spisser seg til blinkende antenner når du hører stemmen til Patrick Turner, sangeren i det nye Norwich, England-bandet Brown Horse.
Det går lang, lang tid mellom hver gang en stemme grabber tak i meg slik tilfellet har vært de siste ukene menns jeg har spilt de ti sangene som utgjør Brown Horse debutalbum, «Reservoir».
Et forsøk på stemmepeiling lander et sted mellom Patti Smith, Bryan Ferry, Marianne Faithfull og The Triffids Dave McCombs (1962-1999). Oh yeah!
Brown Horse er en sekstett, som startet som en folk-kvartett og har ekspandert til en ung variant av Neil Youngs country skrangleband, Stray Gators.
Bandet teller hele fire låtskrivere, ved siden av Turner, også gitarist Nyle Holihan, bassist, lapsteel og banjospiller Emma Tovell og keyboardist/ trekkspiller Rowan Braham. Harmoni-sanger Phoebe Troup og trommeslager Ben Auld er de nyeste medlemmene.
Det starter med Turners «Stealing horses», som er en sang som i en viss grad linker seg opp til country-original Jimmie Rodgers´ (1897-1933) «Muleskinner blues». Turner hører sangen på nattradio og lar den utvikle seg til noe eget.
(Om han ikke vet det allerede, bør noen fortelle Turner om Per Pettersons «Ut og stjæle hester»).
Uansett setter «Stealin´ Horses» effektivt stemningen for albumet som et hele, lydbilde og spilling er alt annet enn polert. Inspirert, komponert, arrangert, spilt og sunget over fire dager i studio, ikke ulikt intensiteten og kreativiteten som har styrt mange av nettopp Neil Youngs aller beste plater.
Tittelkuttet demper trøkket noen hakk, stemmen til Turner bølger fram og tilbake menns en lurvete steelgitar og et tilsvarende trekkspill finner hverandre. Det er vemodig så det holder.
«Shoot back» finner en fin groove der elektriske gitarer lader lydbildet med klagende klanger. Countryblues uten å prøve.
Det er i det hele tatt ikke mye oppstemthet å spore i sanger som dealer med unge mennesker som trekker det korteste strået ut i kjærlighetslivet. Balansert opp med en generell tristesse som vi vet vet preger store deler av et England der dårlige økonomi nå er blyloddet om veldig mange menneskers liv. Der selv oaser for felleskap, selvrespekt og galgenhumor, engelske puber, stenger ned for fote.
«Everlasting» kan til å begynne synes som en hyllest til den gamle hippie-drømmen om å flytte på landet, men det evigvarende her er det motsatte. Det handler om at man tvinges til å flykte fordi verden raser sammen.
«Bloodstain» plugger rett inn i fuzzgrooven som kjennetegnet de beste platene til Paisley Underground-bandene Green on Red og Rain Parade på 1980-tallet.
La gjerne sangen «Paul Giley» være inngangen her. Den handler om den ukrediterte tekstforfatteren til Hank Williams-sangene «I´m so lonesome I could cry» og «Cold cold Heart». Giley druknet som 27-åring.
Da albumet runder av med lavmælte «Called away», med akustiske gitarer, trekkspill og banjo, har vi blitt introdusert til et bemerkelsesverdig ensemble som virkelig understreker at americanaen kan komme hvor som helst fra disse dager.
Konserten starter klokka 20.
Billetter til konserten finner du her!
Tekst: Tom Skjeklesæther
Kommentarer