I store klasser rekker ikke læreren engang å gi alle det hvilende blikket som sier: «Jeg ser deg. Du er verdifull.»
Nytt skoleår er i gang, og debatten om skolens egnethet likedan. Egnethet i å oppdra og utdanne våre håpefulle. Egnethet i å utvikle elevenes evner og ta vare på deres skapertrang.
Et av temaene som er brennhett i skoledebatten i august 2016, er klassestørrelse.
Utdanningsforbundets undersøkelse av august 2016 om antall elever i klassene i de fire største byene i Norge, viste nedslående tall, med 26 elever i klasser blant de yngste elevene.
Vel fortjent fikk da også oppslaget debattplass i NRKs Dagsnytt 18, mandag 22. august. Og det er da jeg som har vært lærer i grunnskolen i en årrekke, hopper i stolen: Statsråd Røe Isaksen presterer å så tvil om klassestørrelsen egentlig har noe med elevers læringsutbytte å gjøre. Ofte er det mer et spørsmål om hvordan ressursene benyttes, sier han. Av og til, riktignok ikke alltid, er det to lærere inne i klassen samtidig.
Anders Tyvand fra KrF er mer nyansert og mener at skoleledere og lærere er bedre kvalifisert enn politikerne til å vurdere hvordan ressursene beste kan utnyttes. Jeg kunne ikke vært mer enig.
Det berømte tolærersystemet er ingen god erstatning for små klasser, lavt elevtall. To lærere i en klasse med 26 elever er ikke like godt som en lærer i en klasse på 13 elever, selv om det rent matematisk burde bli det samme.
Hvis vi nå skal ta Anders Tyvand på alvor og lytte til læreres erfaring, så er det viktig å vite at de fleste av oss har opplevd «radiatorlæreren».
For de uinnvidde, dette er den ekstralæreren som står og lener seg til radiatoren bakerst i klasserommet, ikke fordi hun ikke VIL hjelpe til og være en ekstraressurs, men fordi hun ikke ser hvordan hun best kan gjøre det når klassens hovedlærer gjennomgår nytt stoff eller fører klassesamtaler med elevene.
I en elevaktiv undervisningsform er det lettere naturligvis, men selv i timer med varierte undervisningsformer, vil mye hvile på skuldrene til den som er ansvarlig for det vi i bransjen kaller klasseledelse.
Det er ingen gode undersøkelser som støtter oppunder kunnskapsministerens teori om at lavere elevantall i hver klasse ikke fremmer læring, tvert imot, og her skal han få vite hvorfor.
Jeg er nå lærerutdanner ved Høgskolen i Østfold. I min forskning om læreres kroppsspråk i klasserommet, så jeg at 87 % av lærerne en eller flere ganger i løpet av skoletimen overså elever som rakk opp hånda og ba om hjelp til å løse en oppgave.
Ikke bare førte dette til sløsing av tid og passivisering av eleven, nei i tillegg følte elven seg oversett og lite verdt. Man kan ikke se for seg det samme på en arbeidsplass for voksne. En stortingsrepresentant ber om ordet, men blir aldri ropt fram til talerstolen? Neppe.
I 70 % av tilfellene der læreren lovte «Jeg kommer bort til deg litt senere» rakk han ikke å komme tilbake til eleven før skoletimen var over.
Jonas Gahr Støre peker i Dagens Næringsliv lørdag 27.08 på viktigheten av å bli sett.
43 av de 100 lærerne jeg observerte i min studie fikk ikke gitt ett eneste møtende blikk til enkelte av elevene i løpet av skoletimen. Dette kan skyldes manglende fokus på kroppsspråk gjennom lærerutdanningen, og det kan skyldes at læreren har ansvar for store og uoversiktlige klasser, der mye skjer.
Det er ingen grunn til å tro at disse lærerne ikke ønsket å hjelpe alle elvene i klassen. Nei, de rakk det ikke fordi de hadde så mange elever i klassen. De rakk ikke engang å gi alle det hvilende blikket som sier: «Jeg ser deg. Du er verdifull.»
Liv Anne Fossbråten
Førstelektor i teatervitenskap ved Høgskolen i Østfold
Kronikken ble først publisert hos Dagbladet.
Kommentarer