-Walker House har laga et album de kan være stolte av

Etter nesten to år er Haldenbandet Walker House ute med sin debutplate. I følge presseskrivet ble bandet dannet da keyboardist Svein Andersen og gitarist Øyvind Braaten gikk lei av å spille andres låter og bestemte seg for å skrive sine egne.

Det musikalske uttrykket byr på litt av hvert, basert på hva disse karene hadde med seg av musikalsk bagasje. Med seg på laget har de også Magne Skibsted Jensen (vokal), Kåre Aune (bass) og Vidar Eilertsen (trommer). Men hvordan er det ferdige resultatet? Uventet forfriskende, vil jeg si.

Det er et veldig rent lydbilde. Gitarorientert rockemusikk, men gitarene er ikke veldig dominerende i lydbildet. De har derimot fremhevet synthene en god del. Den øyeblikkelige assosiasjonen til dette soundet er 80-talls new wave band som Duran Duran og neoprogbandene Saga og Marillion. Til og med litt gammel a-ha kan dukke opp innimellom.

Det er gode arrangementer på alle låtene. De skaper et stort, atmosfærisk lydbilde og er flinke til å krydre med smådetaljer som man kanskje ikke legger merke til ved første gjennomhøring, men som holder interessen oppe de neste gangene man setter den på.

Det skjer et interessant stillskifte etter låt nr.5. Frem til dit har låtene hatt en ganske lik stil, men så virker det som at bandet ikke klarte å holde sin indre Pink Floyd inne lenger. Låta, «Standing Tall», kunne nesten passet inn på Dark Side Of the Moon. Til og med sangmelodiene og stemmen til Magne Skibsted Jensen begynner å få litt mer David Gilmour-preg over seg enn tidligere. Her begynner også Andersen og Braaten å slippe seg litt mer løs på instrumentene sine og serverer smakfulle soloer.

Hør Standing Tall fra Walker House her:

Sangen etter, «Sheila», tar nok et skifte over til litt Jimi Hendrix’ «Little Wing». En veldig sart og fin ballade. Vokallinjene bærer igjen veldig preg av Pink Floyd. Klager ikke over det, spesielt ikke når Braaten serverer en utrolig flott og stemningsfull gitarsolo på tampen. Den Stratocasteren synger virkelig her og det er bare lå la seg bli revet med. Jeg vil også trekke frem neste låt, «Planetary Turn», som er platas hardeste. Riffingen på gitaren sammen med melodien i synthen er steintøft. Dette er ei låt som får hodet til å automatisk nikke med beaten.

Etter disse tre låtene går stilen litt tilbake til det vi fikk servert i starten av plata og de fortsetter videre i den gata for resten av plata. Den funky «Faces And Places» gjør en liten variasjon i beaten, men Saga-preget ligger og lusker hele veien. De avslutter hele albumet med en liten to-minutters instrumental med navn, «The Face of A Liar». En smakfull slutt, men her må jeg vel som progmann si at jeg forventet en pompøs avslutningslåt på rundt 10 minutter(!) Vel, vel, kanskje neste gang…

Det er moro å høre hvor grundig karene i Walker House har jobbet med detaljene på dette albumet. De har fått med seg noen ekstra kordamer her og der som et fint krydder og er med på å fange interessen, som jeg nevnte tidligere i anmeldelsen. Til tider virker vokalmelodiene litt uinspirerte, men jeg syns det kompenseres bra med å legge på litt harmonier eller et annet instrument som hever disse partiene.

Walker House har lagt et album de kan være stolte over og som fans av nevnte band i denne anmeldelsen, og generelt fans av melankolsk rockemusikk med store synthlyder, kommer til å sette pris på. Dette er ei plate som vokser ved flere gjennomhøringer, så gi den et par spinn ekstra, det fortjener den.

Hør hele debutalbumet til Walker House her: 

 

(Kåre Aune spiller bass på plata, men nåværende bassist i bandet er John Kamphaug)

Del artikkelen:

Kommentarer

kommentarer