Lørdag kveld fikk Frank Skovrand Trio endelig presentere den blodferske skiva Opphørets time på Siste Reis.
På Siste Reis står folk skulder ved skulder langs baren, og bordene står atter igjen tett i tett langs vinduene ut mot Blokkhusgata. Dette er settinga Frank Skovrand har ventet så lenge på. Nå skal han endelig få lov til å presentere den nye plata si for et levende publikum, under normale forhold.
Frank åpner med en monolog.
Han hadde en tatovering. Trolig gjort av en gitarstreng, litt glasskår, en ødelagt kulepenn, og en litt dårlig kompis.
Vi har jumpa rett inn i Franks univers, og får servert et knippe refleksjoner rundt en annen manns levde liv, sett gjennom øynene på en fyr som betrakter et lik på en parkbenk. Smått mørkt, ispedd Franks lakonisk fremførte vittigheter.
Så stryker bandet rett over i en vakker liten vals. Tittelkuttet på plata, som også har fått tittelen Mathildes siste vals, siver ut i rommet. En svingende, melankolsk og mørk vals med en naken, tynget og ufiltrert tekst.
Opphørets time kommer, jeg rir min åsgårdsrei
Panikken viser muskler, bunnen trekker andre vei
Flasken var en floskel, skulle aldri ramme meg
Mathildes siste vals (Opphørets time)
Jeg aner konturene av en knallkonsert. Og resten av kvelden innfrir ettertrykkelig.
For Frank er det tekstene som står i sentrum. Tekster med doble og triple bunner, og et hav av hemmeligheter mellom linjene. Musikkens hovedoppgave, sånn Frank ser det, er å fargelegge tekstene. Og det er i sannhet poesi vi får servert. Hverdagspoesi, gatepoesi. Ærlig poesi. Livsbejaende poesi. Men fargeleggingen får også spille førstefiolin denne kvelden, musikerne maler bredt, og vakkert.
Når såpass dyktige musikere fargelegger, skaper de nyanser som både forsterker, rører og gleder. I hjørnet, med kontrabassen, står Roger Morland med sitt uutgrunnelige smil, og legger på sine stilsikre og flotte fargestrøk. Og Freddy såklart. Freddy har hele paletten i sin hule hånd. Han understreker, aksentuerer, utbroderer, og drysser magi på det hele.
Den sluttlige glaseringa står Frank selv for. For poesi skal ikke bare skrives, den skal formidles også. Frank berører. Med sin distinkte og særpregede stemme får han oss til å føle en hel hurv av følelser. Melankoli, munterhet. Oppstemthet. Glede.
Det er noe befriende nøkternt og likefremt over Franks tekster og formidling, spesielt når han synger om livets mer uforsonlige aspekter. Litt sånn que sera sera. La oss ta en øl på vei ned i grava, og fremfor å sørge over alt man ikke har fått gjort eller vært, heller ta en skål for et levd liv.
Setlista er en liten reise som tar oss hit og dit. Fra de stillfarne, innoverskuende og nedpå visene, via de rockefotrykkende, oppstemte og rytmiske rockevisene til nidviser og historiske visefortellinger med nærmest balkansk preg.
En fyr ved siden av meg snur seg mot meg og sier:
– Det er ikke bare meg: dette her er er dritbra, ikke sant?
Jeg nikker tilbake. Det er ikke bare han.
Dette gjør seg live, og Reis er ramma med sjel. Akkurat som pøbben, er musikken tussmørk, men med et djervt glimt i øyet. Uansett hvor tragisk det blir i Franks univers, så ligger humoren og vaker i skyggen bak enhver strofe.
Det er rett og slett drivende godt.
Her kan du forresten høre hele plata sjøl:
Kommentarer