Vilde Heggem: Jeg bare

Vilde Heggem har skrevet en roman. En roman som kommer til å treffe mange kvinner, og som absolutt alle menn bør lese.

Jeg kommer rett fra det der, sier Vilde Heggem og peker på boka hun nettopp har lagt på bordet; sykdom og barn. Kaos.

Vi har funnet oss et bord på Bryggerhuset, vi skal snakke om Vildes blodferske roman Jeg bare.

Denne gangen skriver Vilde Heggem om en kvinne i trettiårene, som lurer på å dra. Fra mann og tre barn, fra den kaotiske hverdagen, og til noe helt annet. Hun har egentlig alt hun ønsker seg, men hverdagen har tatt henne. Livet er logistikk, rot, kjedsomhet, mas. Bekymringer.

En dag kvinnen bruker lang tid på en bytur, tror mannen hennes at hun har dratt fra familien. Når hun får høre at mannen har tenkt sånn, begynner hun selv å tenke nye tanker. Hun begynner å lure på om hun faktisk skal dra.

Jeg bare ser smått kritisk på den tiden vi lever i, og hvilke livsvalg vi tar.

– Jeg stusser jo litt over hvordan vi lever livene våre, sier Vilde. Det er så nytt, det at vi lever sånn som vi gjør nå. For en eller to generasjoner siden, var det helt annerledes. Nå skal alle gjøre alt. Vi skal ta lang utdanning, ha spennende jobber, ha store hus som er superfreshe, vi skal ha biler og hytter. Og så skal vi ha mange barn, som vi skal følge opp med masse fritidsaktiviteter. Vi skal være kjempesosiale med familie og venner. Vi bare lesser på med nye ting hele tiden. Alt dette skal livene våre romme. Vi skal naile alt. Det går kanskje ikke?

Dette er jo kjent og sant for mange i dag?

– Ja. Men vi snakker fint lite om det?

Fint lite, ja. Tematikken er kjent. Men dette er kanskje noe vi først og fremst snakker om på kafé, eller mens vi drikker vin i sofaer, eller i mammafora på nett. Akkurat som om det ikke duger som tema i det offentlige rom. Når jeg leser Jeg bare, lurer jeg på hvorfor.

– Vi binder oss opp økonomisk og praktisk, sier Vilde, enda det er helt unødvendig. Vi er kanskje noen av de mest privilegerte menneskene i verden, og så føler vi allikevel at vi er presset opp i et hjørne. Det synes jeg er rart. Jeg blir veldig forundret over at vi ikke stopper opp og tar andre valg. I stedet legger vi bare på mer. Så litt av poenget her, er vel at det ikke er familien som er problemet, men valgene vi tar.

Er det litt rart at vi ikke snakker mer om akkurat det?

– Ja. For vi kan jo ta andre valg. Hvis noen i livet har mulighet til å ta andre valg, så er det oss. Men det er vanskelig å ta det opp, for det oppfattes fort som angrep. Fordi de fleste lever sånn. Man opplever at man leve sånn som man gjør.

Vilde Heggem. Foto: Baard Henriksen.

Å lese Jeg bare er å møte seg selv i døra, i hvert fall for denne leseren. Kvinnen i boka er sliten av det livet hun har valgt. Mange kvinner i dag er slitne av livene de har valgt. Vi vil jo helst ha alt som Vilde snakker om, både jobb og familie og hus og hytte og fine ferieturer. Men det er jo unektelig sånn at det ofte er kvinnen som sitter med ansvaret for hjem og barn. Det er hun som blir utbrent av å både skulle prestere på jobb, og samtidig etterstrebe dagens sinnsyke mamma-ideal på hjemmefronten.

– Jeg føler vi befinner oss på nok et nytt punkt i tematikken, sier Vilde. Vi har kommet langt i likestillingen i Norge, de fleste jeg kjenner er ganske likestilte. Men kanskje ikke innenfor husveggene? Det er mye å gjøre utenfor hjemmet også altså, men vi må kanskje kjempe kampen litt i det små også?

Likestilling. Er det en motivasjon bak denne teksten, eller følger det bare med på lasset?

– Det er vel noe jeg vil jobbe med, ja. Det dukker jo alltid opp for meg når jeg skriver bøker. Jeg kommer aldri helt bort fra det med kjønn. Det er nok noe jeg alltid har syntes vært interessant, men som jeg også synes det er veldig vanskelig å si noe om. Det kommer veldig naturlig i denne tematikken, så her får jeg ta den helt ut.

Jeg bare handler om en kvinne i trettiårene. Som har tre barn, og bor i en liten by som jeg ganske raskt begynner å tenke er Halden. Det blir fort åpenbart at forfatteren har brukt sitt eget liv som modell for romanen.

Hvor personlig er dette?

– Den er på mange måter veldig personlig. Jeg har brukt mye av meg selv. Men teksten er et selvstendig verk. Boka er noe eget. Og i arbeidet med dette blir det personlige til noe annet. Jeg har brukt mange konkrete tanker og følelser, men så har jeg jo skrudd det til. Kvinnen i boka er veldig mye sint. Jeg går jo ikke rundt og er så høyspent kontinuerlig. Men jeg har virkelig brukt materialet mitt til å få tømt meg, når jeg er på mitt mørkeste eller på mitt mest sinna. Jeg har kunnet bruke det til å løse opp ting. Det har vært ganske gøy faktisk. Det er jo veldig tilfredsstillende å få det ut.

Jeg bare er altså ingen Knausgårdsk utlevering av Vildes familie.

– Jeg har gjort om på en del ting, mye fordi jeg trenger å ha litt avstand. Det skal jo ikke være en biografi. Men jeg må ha noe å forholde meg til, for å kunne trigge meg selv, og samtidig ikke utlevere meg helt.

Hvordan er det å se såpass nøye på seg selv?

– Det driver jeg ganske mye med fra før. Jeg er nok en person som ser mye innover. Ved å ha det yrket jeg har, så blir det automatisk til at jeg driver mye med det. Men man tenker jo: er det verdt å skrive om? Det er mye platthet i dette, det er jo bare vanlige hverdager, og det livet vi lever. Hvorfor skal det være interessant nok til å trykkes i en bok? Men det gjør det mer interessant for meg å ta med personlige ting, jeg synes jo at det er interessant å grave i meg selv. Da blir det mer gøy for meg, og jeg skriver jo mest for meg selv.

Den som nå tror at Jeg bare kun er en klagesang fra en privilegert, hvit kvinne, tar feil. Kvinnens liv, og familielivet i huset i den lille byen, er kikkerten og rammen Vilde Heggem gir oss til å observere oss selv og dagens samfunn gjennom. Og det er ikke uten humor forfatteren gjør sine observasjoner.

– Det er jo mye selvironi i dette. Jeg ser jo på meg selv, på landet mitt og min generasjon fra utsiden. Det er ganske gøy å gjøre det.

Vilde Heggem skriver sparsomt, elegant, insisterende. Det føles selvfølgelig, det hun sier gjennom teksten, men samtidig som noe som er helt nødvendig å si.

Dette er ganske langt unna lyrikken du startet med?

– Det er noe helt annet, ja. Men alle bøkene mine er selvstendige. Jeg vil gjøre nye ting. Det er bevisst. Jeg vil ikke finne én form, og så kun skape i den formen, jeg vil lage helt nye ting. Jeg skal synes at dette er interessant å holde på med. Jeg vil holde det helt åpent.

Jeg bare er vanvittig fin lesning. Allerede et par sider ut i romanen begynner jeg å gjøre opp regnskap i eget liv. Boka trigger et ras av refleksjoner som ikke slipper taket etterpå. Jeg håper mange menn leser denne boken. Det bør de.

«Etter at han hadde sagt han trodde jeg hadde dratt, begynte jeg å tenke på det å dra. Det var som om han hadde gitt det til meg som en gave, lagt det fram på et fat foran meg, jeg kunne bare gripe det, jeg kunne bare gjøre det, jeg kunne bare dra. Jeg tror ikke jeg egentlig så for meg å dra da, men jeg likte å tenke på det. Fra bare å være noe han sa, ble det til en reell mulighet å dra, jeg innså at jeg hadde et valg, at ingen tvang meg til å bli.»

Her finner du Jeg bare på nett.

Foto: Baard Henriksen.

Kommentarer

kommentarer