Lørdag kveld var det (endelig) tid for Sanne Kvitnes konsert i Fredrikshalds teater. Konserten ble avlyst før jul grunnet sykdom, men dette var definitivt verdt ventetiden!
Jeg har gledet meg i flere måneder til denne aftenen i teateret, og tro meg, jeg var ikke skuffet når jeg gikk ut i regnet lørdags kveld etter en (altfor kort) halvannen time. Sanne Kvitnes inviterte denne kvelden til en liten vinterkonsert om livet. Og da mener hun ikke det livet vi legger frem for hverandre i sosiale medier, med perfekte bilder, perfekte hus og tilsynelatende perfekte liv. Sanne vil nemlig snakke og synge om det ordentlige livet, det som gjemmer seg bak glansbildene.
Med et repertoar bestående av sarte, tankevekkende, sterke og til tider humoristiske låter, alt godt bundet sammen av små historier, personlige refleksjoner og filosofiske funderinger, treffer hun spikeren på hodet.
Fra aller første tone sitter vi trollbundet hele gjengen. Sanne har en stemme som er vanskelig å beskrive. Den er fløyelsmyk og varm, samtidig som den er sart og tankevekkende. Med øynene lukket og full innlevelse i hvert eneste ord er det ikke noe annet å si enn at Sanne er en mesterlig artist! Tenk at vi, i lille Halden, har en dame med en slik stemme! Jeg blir helt overveldet her jeg sitter på balkongen, i dette ærverdige teateret, og det er lett å glemme at det er en by og et liv på utsiden disse veggene. Man blir sugd inn i de vakre tonene, de betydningsfulle tekstene og Sanne sine ord mellom hver låt. Og da kan man bare drømme seg bort og forsvinne helt inn i musikken.
Sanne står ikke alene på scenen i denne konserten. Hun har fått med seg et knippe gjester, som alle bringer noe nytt og annerledes inn i konserten.
Det er et vidunderlig knippe folk, som utfyller både Sanne og hverandre.
Først ut er Christina Brynildsen, som Sanne samarbeidet med på konserten «Si at du behøver meg» som først ble spilt i Black box, før de flyttet hele forestillingen til en fullsatt Brygga kultursal fordi billettene forsvant så fort.
Christina har en utrolig stødig og betryggende stemme. Man blir på en måte helt rolig og avslappet av å høre på henne, og når de to damene kommer til refrenget sprer gåsehuden seg over hele kroppen. Og ikke for siste gang i kveld!
Christina er så flott og rakrygget, og går fra de dype mørke tonene helt opp til de lyse sarte. Det er en fryd å høre på! Og denne duoen bør definitivt fortsette å jobbe sammen.
Andre gjest ut er Monne Stang Møller, som snart skal gi ut debutalbumet sitt.
Monne har en stemme ulik noen andres, og det er gåsehudfaktor til tusen!
Med sin litt forsiktige og sarte fremtoning, med ukulela trygt plassert rundt halsen, begynner hun ut med sin myke og vibrerende stemme. Før hele låta bygger seg opp til et høydepunkt som får både lysekrona og hjertene våre til å skjelve!
Jeg får assosiasjoner til sterke krigerkvinner, med rake rygger, krigsmaling og spydene sine klare! Det er så mye kraft og følelse, og gåsehuden sprer seg fra toppen av hodet og helt ned i tærne.
Det er ikke noe annet å gjøre enn å ta av seg den imaginære hatten, bøye seg i støvet og løpe å kjøpe plata så fort den kommer ut!
Innimellom gjestene synger Sanne sanger som har betydd mye for henne, sanger hun har skrevet selv og sanger hun har oversatt til norsk.
Hun er bare noen og tjue år gammel, men låtvalgene og filosoferingen rundt hver låt vitner om en gammel sjel i en ung kropp. Sanne er reflektert og åpen, og vi får høre om både angst, sprukne blindtarmer og frykten for at de man elsker tror at man tar dem for gitt.
Man kan ikke la være å bli stolt og full av beundring for denne vidunderlige dama, og jeg tror ikke Haldenserne vet hvor heldige vi er som har en stemme i denne klassen i byen vår!
Og når Sanne forteller om angst og hennes ønske om å sette psykisk helse på dagsorden med konsertene sine, for så å fremføre den egenkomponerte låta «Snøen som falt» så griner både jeg og de rundt meg. Og det er ikke siste gang tårene kommer denne kvelden heller.
Daniel Sandvik, som Sanne møtte under Soot-spelet i Ørje for mange år siden, er tredje gjest.
Daniel, som er fra indre Østfold, har etablert seg i Halden som både figurteater-mann, skuespiller, låtskriver og visesanger.
Han står for kveldens desidert morsomste innslag, låten som er satt sammen av kontaktannonser fra «Alle kvinnes brevklubb» som ble utgitt i 1951. Folk ler så tårene spruter, og Daniel med sin stødige, dype stemme, formidler teksten mesterlig. Det er lekent og lett, med en skikkelig snerten dose humor og masse latter fra salen.
Daniel er født til å stå på scena og med masse utstråling og sjarm småflørter han med publikum hele veien.
Når han senere i forestillingen synger duett med Sanne, smelter man helt. Den dype, rolige stemmen kombinert med Sannes vevre, lyse toner er en perfekt harmoni, og låta «På perrongen» får oss alle til å tenke litt ekstra på ting som har vært og ting som kunne blitt.
Kveldens overraskelsesgjest er Sannes mamma, Ine Kvitnes.
Mor og datter synger sammen, med dyp øyekontakt og masse kjærlighet til både hverandre og musikken.
Det er så flott å se dem sammen på scenen, så like men allikevel forskjellige.
Det er tydelig at Sannes forhold til familien er utrolig viktig for henne, og det er så deilig å se at mamma Ine deler kjærligheten både for sin datter og for musikken.
De fremfører en nydelig duett, og igjen må kleenexen frem for å tørke en tåre i øyekroken.
Kveldens band er også helt på topp! Det er humor og kjærlighet i lange baner, og det er tydelig at bandet og Sanne er et godt og sammensveiset team.
Det er rom for både feil toneart og skravling mellom låtene, og det hele føles svært avslappet og naturlig. Som om bandet er en forlengelse av stemmene, og alt bare flyter sammen i herlige harmonier. Det er en fryd, for både øre og øyne!
Tekstlinjen «Turer til topps og turer i kjelleren, i livets finurlige heis» oppsummerer godt temaet og stemningen for denne vidunderlige konserten. Jeg sitter igjen med masse tanker og følelser, og i det jeg går ut av teateret føler jeg meg både heldig og takknemlig for at jeg har fått lov å overvære denne spektakulære konserten.
Det eneste negative jeg kan komme på, er at konserten var altfor kort. Jeg kunne med glede sittet på de vonde stolene i teateret i mange timer til, bare for å få litt mer av Sanne, den fantastiske stemmen hun har og hennes måte å se verden på.
Her i KanDusi kaster vi aldri terning. Og det er enda godt, for det finnes ikke nok øyne på terningen for å beskrive denne konserten! Bravo, og gratulerer til alle involverte! Jeg kan ikke vente til neste konsert.
Sangere:
Sanne Kvitnes
Christina Brynildsen
Monne Stang Møller
Daniel Sandvik
Ine Kvitnes
Bandet:
Bjørn Halstensen på piano og trekkspill
Ingar Guttormsen på bass
Dag Tofteng på strenger
Bjørn Einar Hanstveit på slagverk
Teknikk:
Joakim «Jokke» Johansen på lys
Gorm Lundgren på lyd
Kommentarer