Vide horisonter og ortodokse triptykhoner

Når Dag Ronny Pettersen åpner dørene for en ny utstilling på Galleri Rød er det fremdeles de vide horisontene inn i ingenmannsland vi inviteres inn i. Men det er ikke alt, her er ortodoksinspirerte triptykhoner og sterke korsfestelser også.

Det råder en stille stemning i Galleri Rød onsdag ettermiddag. På veggene henger Dag Ronny Pettersens horisonter. Evigvarende horisonter og speilende landskap, i ulike fargevarianter og med vidt forskjellige stemninger. Gallerist Stein Willoch Mathisen kommer ruslende mens jeg betrakter en av horisontene.

– Man må ta seg tid, sier han på sitt sedvanlige, lavmælte vis. Her kan du skape din egen verden i hvert eneste bilde.

Jeg finner Dag Ronny ved den eneste tegningen i utstillingen. Den er sorthvitt, og strekker seg fra gulv til tak. I motsetning til kunstnerens ellers (relativt) abstraherte kunst er tegningen rik på detaljer.

Resting in times of battle.

– Det er en historie bak denne tegningen, forteller Dag Ronny. Jeg er veldig opptatt av skogvern, og da jeg tegnet dette var det for å vise at de små blir de sterke til slutt. Denne tegningen er fra det området vi bor i, det er så nærme du kommer urskog i dag. Uberørt skog. Alle disse plantene du ser her er på vei til å forsvinne, de har ikke noe livsgrunnlag i de store produksjonskogene.

Kunstneren bøyer seg ned og peker på de buktende bregnene nederst på tegningen.

– Den gamle skogen verner om flere planter, og binder opp mer CO2 enn den plantede  produksjonsskogen. Skogbruket sier at vi må hogge for å fornye, sånn at skogene vil binde opp mer CO2, men det er en løgn. En grønn løgn.

Vi går videre til et maleri som henger på en liten vegg ved døra inn til kaféen. Det er en av Dag Ronnys mange horisonter. I motsetning til på tegningen ligger detaljene i maleriet i fargelagene. Ved første øyekast fremstår det kanskje abstrakt, men jo lenger man ser jo flere detaljer oppdager man.

– Jeg har solgt disse bildene over hele verden, men folk har det samme forholdet til bildene uansett om man er i Halden eller Berlin. Horisonten kan man aldri nå. Det driver menneskene videre, ikke minst mentalt. Og for meg handler dette om det mentale; kunsten som objekt, for å frigjøre en energi i meg selv. Det er jo seg selv man ser i dette her.

Bilder fra Ingenmannsland.

Du kommer stadig tilbake til horisontene?

– Jeg har jobbet med horisontene i tyve år. Jeg blir aldri ferdig med dem. Jeg har en vanvittig fantasi, jeg kunne ha malt bilder med forskjellige motiver i det uendelige. For meg er det viktig å roe ned, begrense det og heller ta motivene ut av bildene. Da sitter jeg igjen med dette uttrykket, og det har blitt min identitet. Det fungerer.

Dag Ronny begynte å male horisonter da han flyttet til gården ved Nordre Kornsjøen.

– Vi har fysisk mye plass der ute i villmarken. Det var der det begynte. Der er det store områder, store sjøer og myrer. Steder der man tenker at det ikke skjer noe. Men når man sitter stille og begynner å se, så ser man at det skjer noe allikevel. Mosen, steiner, skyene. Alt lever. Sitter du og ser på det en stund så får det en puls. Det er den pulsen jeg prøver å fange. Ingen av bildene er konkrete steder, de er en følelse; åndelige vinduer, som horisonter du ser ut av sidevinduet når du kjører bil.

Bilder fra Ingenmannsland.

– Jo mer du betrakter bildet, jo mer ser du av deg selv. Da kan du se hvor ulike bildene er. De gir helt ulike assosiasjoner, og ulike opplevelser. Det er jo det kunst handler om.

For Dag Ronny var ikke veien til kunsten selvfølgelig.

– Jeg er født som kunstner, men jeg prøvde alt jeg kunne å ikke bli kunstner. Jeg ville heller tjene penger.

Dag Ronny utdannet seg til grafisk designer, og startet et reklamebyrå. Det varte ikke lenge. I 1991 la han ned virksomheten og begynte å male på heltid. Fremtiden, som hadde vært forutsigbar, ble plutselig uviss.

– Jeg trives med uvissheten. Jeg har levd sånn i tredve år nå. Lille My sier jo: Allt är mycket osäkert, och det är just det som lugnar mig. Sånn er det for meg også. Vi vet aldri noe om fremtiden. Men vi har lært oss at det går fint, det ordner seg. Vi liker det uvisse. Jeg vet jo hva jeg skulle ha gjort for å tjene store penger på dette her, jeg ser jo hva som selger. Jeg kunne skreddersydd kunsten min inn mot markedet, men det er jeg ikke interessert i. Kunsten har åpnet mange dører for meg, så jeg kan ikke svikte kunsten på den måten.

Det har gått fem år siden Dag Ronnys forrige utstilling på Galleri Rød. Det var den første Halden-utstillingen hans. Kunstneren har hatt en rekke utstillinger i flere land i løpet av sin kunstnerkarriere, men den første gangen han viste kunsten sin lokalt var på Galleri Rød  i 2016.

– Jeg ble tatt godt i mot, det gikk utrolig bra. Det var utrolig hyggelig hvordan haldenserne tok i mot kunsten min. Jeg tenkte at det kom til å bli meg, familien min og galleristen på utstilling. Men det var fullt av folk her. Jeg solgte så og si alle bildene.

Bilder fra Ingenmannsland.

Det har skjedd noe med bildene til Dag Ronny siden sist.

– Jeg mener denne utstillingen er mye vassere. Jeg synes jeg i større grad klarer å samle det jeg vil samle. Maleriene har også blitt råere, men også mer sårbare på samme tid.

Det er ikke bare horisonter på veggene i Galleri Rød.

– Jeg ville ha litt variasjon, derfor tok jeg med et fire Schnittke-triptykhoner også.

Dag Ronny peker på en rekke med tredelte malerier. I sentrum av triptykhonet; et alvorlig kvinneansikt. I malingslagene trer sakte flere kors frem.

– Alfred Schnittke er en samtidskomponist fra Hviterussland. Jeg lytter mye til klassisk musikk, og lytter ofte på Schnittke. Han var ortodoks, og har gjort mange komposisjoner rundt gamle bønner og ortodokse tekster. Musikken inspirerte meg til å male disse bildene, og sette ansikter midt i. Alltid kvinner. Det er fordi jeg opplever at kvinner er utsatt på en annen måte enn menn. Det er ikke til å komme fra. Jeg har gjort mange av disse. De blir ganske intense, men folk liker dem. Bildene fungerer kanskje som speil? Jeg vet ikke.

Et tredje uttrykk er korsfestelsene som henger tett ved døra i galleriet. De er laget på slitne trestykker, som er tørka, hogd og herja med.

I am trembling and I am afraid.

– Jeg er veldig opptatt av korset og Kristus som symbol. Korsfestelse er kanskje en av de mest grusomme måtene et menneske kan dø på, og så har det blitt snudd til et symbol om håp og frelse. Det er fascinerende. Jeg kaller meg ikke kristen, men jeg må nok si at jeg er troende. På noe som er større enn oss.

– Jeg er spent på hvordan folk vil reagere på disse. Det er sterke uttrykk. Jeg laget opprinnelig ti, men så hogde jeg opp og brant syv av dem. Hadde det ikke vært for Tom Skjeklesæther så hadde jeg brent alle. Han overtalte meg til å ta vare på de gjenværende tre da han kom for å intervjue meg i HA, han mente jeg måtte stille dem ut. Tom er grunnen til at disse tre henger her i dag.

Vil du vandre blant Dag Ronnys korsfestelser og horisonter? Det kan du gjøre på Galleri Rød de to neste helgene. Utstillingen åpner lørdag klokken 12 og er åpen både lørdag og søndag mellom 12 og 16. Kaféen er også åpen!

Del artikkelen:

Kommentarer

kommentarer