Det er mange barn som legger seg sultne om kvelden. Som kjenner på det å leve med foreldre i fattigdom hver eneste dag. Hvor man blir ekspert på å fordreie virkeligheten for sine omgivelser, hvor man lærer seg triksing og miksing, blir god til å lyve, alt for å skjule den vonde skammen.
Det mest urettferdige som finnes, er barn som vokser opp i fattigdom. Når vi snakker om barnefattigdom, som for øvrig er et misvisende ord, så husk at det ikke er barna som er fattige, men foreldrene. De voksne bruker mesteparten av sine krefter på å skaffe penger, mens barna bruker tid på å skjule familiens bedrøvelige virkelighet, og det er fryktelig slitsomt.
Fattigdom handler ikke bare om manglende økonomi, det blir en livsstil som reduserer barnas oppvekstsvilkår på flere plan. Boligsituasjon, skolegang, vennskap, ferie og fritidsaktiviteter, bursdag og julegaver, sosiale arrangementer, konserter, helse og ernæring, for å nevne noen utfordringer. Veldig mye av utenforskapet i vårt samfunn er forårsaket av nettopp fattigdom. Sjansen for å havne i rusmisbruk eller andre radikaliserte miljøer er mye større når man vokser opp i utrygghet og skam.
Når man leser statistikker om barn som lever i fattigdom, så ser man stort sett bare et tall. Hva sier vel 100 000 om hvordan disse barna lever? Når man tar med seg tomme matpakker på skolen, ikke tar med venner hjem eller sier man er syk når bursdagsinvitasjonene kommer? Tallene forteller aldri om dem som ikke reiser på ferie, går på kino eller tar turen i slalåmbakken? Det viktigste vi kan gjøre er å se barna bak tallene, hva fattigdom egentlig handler om!
Det er viktig å si at det finnes flere typer av fattigdom. Jeg har møtt mange mennesker gjennom mitt arbeid i Kirkens Bymisjon som har svært forskjellig livssituasjon, men kan fint defineres som fattige. Man har mennesker som lever i rusmisbruk, spilleavhengighet og lignende, så er det noen som lever i midlertidig fattigdom, som kanskje er arbeidsledig og venter på nye muligheter, så har vi mange aleneforsørgere, som sliter med å få hverdagen til å gå rundt, uansett om man har arbeid eller er på en trygdeordning. Tallene på fattigdom er i realiteten mye høyere enn det som kommer frem. Det lever ganske mange med gode lønninger, som ikke er definert som lavinntektsfamilie, men som har så stor gjeld at levestandarden blir fattig. Så fattigdom er en kompleks greie!
I 2016 lanserte regjeringen Fritidserklæringen, som understreket viktigheten av at «barn, uavhengig av foreldrenes sosiale og økonomiske situasjon, skal ha mulighet til å delta jevnlig i minst én organisert fritidsaktivitet sammen med andre». Det er et svært positivt tiltak, men kan fort bli naivt, hvis man tror det løser problemet i kjøleskapet, på skolen eller hjemme? Det er brukt mange hundre millioner til å styrke fritidsaktiviteter de siste årene, mens tallene på barn som lever i fattigdom bare øker. Det forteller mest om en manglende helhetstenkning og forståelsen av at man ikke blir mett av å spille fotball?
Jeg mener at regjerings strategi i bekjempelsen av fattigdom er en ansvarsfraskrivelse. Særlig fordi man skyver alt ansvar over på kommunene, uten at det følger med penger eller veiledning. Hovedbudskapet i strategien er at nasjonale, universelle tiltak er avgjørende, men at lokalt tilpasset innsats er nødvendig for å lykkes i arbeidet mot fattigdom. Det er i kommunene det konkrete arbeidet for barn i fattige familier foregår, og strategien understreker ansvaret det innebærer. Har ikke regjering et ansvar overfor kommuner som har større utfordringer enn andre? Kunne regjering ha utjevnet forskjeller i Norge ved å gjøre sosiale utfordringer som en post på rammetilskuddene til kommunene? Det som kanskje er mest forventet, er at man i det minste snakker om fattigdom?
Jeg tror ikke vi skal bruke så mye tid på politisk tilhørighet, utslitte argumenter og prinsipper. Fattigdom er ødeleggende for all politisk virksomhet. Demokratiet får mindre oppslutning, avstandene mellom oss øker og flere havner i utenforskap. Den negative utviklingen ser ikke ut til å snu med det første. Statsminister Erna Solberg har uttalt at «barnefattigdommen forventes å øke også de neste årene». Uansett hvor ubehagelig det er å bekjenne at man ikke har vært flink nok, så har man som Statsminister et ansvar for å bli bedre, også på fattigdom.
Det er ingen tvil om at vi som samfunn snakker alt for lite om en av våre største utfordringer. Fattigdom er et vanskelig tema, omgitt av skyldfølelse og skam. Det er allikevel ingen unnskyldning for at man feier den problematikken under et teppe. Disse barna fortjener den minste form for verdighet, det er at vi snakker om den skammen som berører dem så hardt. Da vil den kanskje bli lettere å bære?
Trond Henriksen – Snakk om det!
Foto: Kirkens Bymisjon
Kommentarer