Velkommen til vakre Asakåsen!

Sånn kunne man kanskje begynt en salgsoppgave for et vakkert, stort og flott hus, men det er faktisk en ganske passende måte å starte denne artikkelen på også. For det første så er det vakkert på Asakåsen. Jeg har jo aldri vært her før, for man forviller seg ikke så ofte opp i Asakåsen med mindre man skal besøke noen som bor her.

Men nå må jeg nok bli kjent med noen som bor her, så jeg kan komme litt oftere. Og for det andre, så er velkommen det helt riktige ordet å bruke! Når jeg ankommer litt over kl 18, sitter det allerede noen venner, naboer og familier rundt bordene som er plassert ut. Jeg kjenner ingen av dem, men alle smiler, vinker, sier hei og får meg til å føle at jeg har kommet rett inn på en superhyggelig nabolagsfest. Som kanskje nettopp er litt av poenget til de utrolige dyktige menneskene bak Folk i Halden og disse nærfestivalene. Det skal føles nært, vennskapelig og som en stor hagefest!

Det lukter grillkull og burger, og det tar meg ikke mange minuttene før jeg sitter glad og fornøyd å skravler med noen med et glass vin i hånda.

Festivalen sparker igang med Omar og Håkon på scenen, som spiller gamle Roy Willy Olsen-låter. Sammen med sangene får vi selvfølgelig mye prat, morsomme historier fra gamle dager, men også historier om folk fra publikum. I kveld føles det virkelig som om alle kjenner alle, og vi ler av historier om naboen så vel som historier om låtene.

Det er så deilig med en nærfestival hvor musikken er superlokale Halden-låter, og vi blir jo helt patriotiske her vi sitter. Heia Halden og heia Asakåsen altså!

Det er digg med så lave skuldre, og at vi i publikum ler like mye som de på scena. Og ikke minst at allerede et vers ut i første låt, så er vi på full allsang!

Når vi kommer til siste låt, inviterer Håkon alle som vil opp på scena, og da dukker både den ene og andre opp fra backstage, og plutselig står det et fullt band på scenen! Og nok en gang allsang av full hals fra hele plassen.

Maria Bakken og Mats Henrik Hansen er neste par ut, og står for kveldens litt roligere og mer melankolske innslag, som Maria selv sier. Men guuuud så digg det er med litt melankoli! Marias smørmyke, mørke stemme setter oss i en perfekt, tankefull og behagelig stemning, med plass til litt ettertanke her man sitter med glasset sitt blant gode venner.

Maria synger en blanding av cover og egne låter, og til og med den nyeste låten hvor sønnen Melvin har skrevet teksten, får bli med i kveldens settliste.

Maria sine låter er dype og skrevet med kyndig hånd og godt øre, og det er helt perfekt at det plutselig skyer over. Som om den store skaperen selv har koreografert det hele, med regntunge, mørke skyer og plutselige vindkast, som pakker Marias fantastiske låter inn på en mesterlig måte. Heldigvis begynner det aldri å regne, og vi kan sitte glade, fornøyde og litt tankefulle og bare nyte.

En av de andre rundt bordet mitt bøyer seg frem og sier at Maria i grunn høres ut som Eva Cassidy, og det er helt spot on! Haldens egen Cassidy rett og slett.

Neste band ut er jo ingen ringere enn de eminente Pärs Polare.

Jeez Louise, er vel en god oppsummering.

Jeg er selvfølgelig litt farget av at jeg elsker Vreeswijk i utgangspunktet, og at jeg har vokst opp med at pappa sang «Turistens klagan» på sengekanten min hver kveld. Og er det noen som kan gjøre Vreeswijk, så er det jo de fantastiske herremennene i Pärs Polare.

For det første synger jo Frank Skovrand som en gud, med den raspete, hese stemmen sin, og glimt i øyet ut av en annen verden. Og han har tidenes band med seg, som spiller som om de aldri har gjort noe annet. Herre min hatt, FOR et band! De er sykt dyktige, lekne og byr på seg selv så til de grader! Og for det tredje så kan jo absolutt alle i publikum alle låtene! Så da blir det jo allsang og knallstemning da. Jeg elsker det. Bandet elsker det. Og hele Asakåsen elsker det! Sånt blir det bra lørdagskveld av! Det er ikke egentlig så mye mer å si om denne delen av programmet, annet enn at det er helt perfekt. Rett og slett. Det eneste som gjør det hele enda mer komplett, er avslutningslåta Frank drar igang, som er nettopp «Turistens klagan»

Onkel Tuka har fått æren av å avslutte denne vidunderlige august-kvelden.

På dette tidspunktet er vi alle i svært godt humør, vi har fått oss en hamburger eller en pølse, omtrent tømt ølskapet, fått masse nye venner og rukket å pakke oss inn i pledd og tjukke gensere mellom alle lysene som plutselig er tent på plassen.

Men vi har da ikke tenkt til å sitte pent her på plassene våre, når selveste Tuka står på scenen.

Her må vi opp å stå. Vi skal danse. Vi skal synge. Vi skal le. Vi skal hoppe opp og ned og være lykkelige, fornøyde allsangere og ekstatiske Haldensere. Stemningen er perfekt, og jeg skulle ønske denne kvelden aldri tok slutt. Og den gjør nesten ikke det, for her er det rom for både ett og to ekstranumre.

Når musikken til slutt stilner, tusler folk glade og fornøyde tilbake til husene sine. Etter en perfekt kveld med nærfestival på fantastiske Asakåsen.

Jeg håper virkelig dette blir en årlig greie, og at flere nabolag får besøk av denne geniale festivalen.

For dette er noe av det aller beste jeg noen gang har vært med på!

 

 

Kommentarer

kommentarer