Vel blåst Halden storband

På mandag hadde Halden Storband konsert på Brygga Konserthus og det var en gylden anledning for undertegnede å stifte bekjentskap med Norges eldste storband.

Det var ikke så mange som hadde tatt turen til kultursalen denne kvelden. Salen var knapt nok halvfull, men det hindret ikke Halden Storband, ledet av Bjørn Ingvaldsen, i å levere musikk av høy standard. Dirigent Ingvaldsen leder oss igjennom kvelden med små anekdoter om stykkene de skulle spille.

Temaet for kvelden var «norsk og svensk». Dette kunne være musikk skrevet eller arrangert av en nordmann eller svenske, oversatt til norsk eller svensk, eller bare ha en tilknytning til et av landene. Det var artig å høre hvordan det hele hang sammen. De startet konserten med stykket «Dear Old Stockholm», som var en oppjazzet versjon av «Ack Värmland Du Sköna». Her fikk opptil flere av storbandets medlemmer vist seg frem og mottok velfortjent applaus da de hadde avsluttet soloene sine.

 

Dette med konsert-etikette er noe som fascinerer meg. Er man på en klassisk konsert så sitter man stille og hører på til stykket er ferdig før man klapper, mens på rockekonserter så står publikum og synger og digger hele veien. På jazzkonsert derimot, så sitter man rolig og hører på, men man gir alltid en applaus når en solo har blitt spilt. Dette gjør at man som publikummer blir litt mer delaktig. Personlig syns jeg det er med på å skape en hyggelig stemning.

Etter et par stykker til henter storbandet inn kveldens sangsolist; Margrete Gaulin Simensen. Denne dama hadde en varm og behagelig stemme og massevis av sjarm. Hennes første sang var Lisa Ekdahls slager fra 1994, «Vem Vet». Deretter gikk de over i litt mer Rat Pack-landskap med «Fly Me To The Moon». Hele veien holder storbandet et høyt nivå, med mange dyktige solister. Jeg tror jeg telte meg frem til at nesten halvparten av alle musikerne i storbandet hadde et soloinnslag eller flere. Det syns jeg er imponerende at det har så mange å vise frem.

Halden Storbands eldste medlem, trombonisten Carsten Lindell, som har vært med siden oppstarten i 1960, hadde også en liten solospot i Frode Thingnæs sin flotte ballade, «Gentle». Gjennom konserten leker de seg med diverse sjangere. En leken sambaversjon av Povel Ramel sin «De Sista Entusiasterna» (som også vår egen Wenche Myhre var med på å gjøre kjent) bød på litt vokalgymnastikk fra Gaulin Simensen. Ikke den letteste melodien å synge, men dama er proff og får det til å se så lett ut.

De avsluttet første sett med nok en Sinatra-slager, «Almost Like Being In Love». Etter denne var det en liten pause før andre sett startet. Der bød de på tre bossa novaer først, før de kom til det jeg mener av var kveldens høydepunkt; Helge Hurums jazz-suite, «Jazz På Tunet». Dette stykket var sydd sammen av norske folketoner i ny drakt. Du verden som det svinger og man kjenner at man blir litt rørt i folkesjela av de trolske tonene fra norsk folkemusikk.

 

Halden storband avsluttet sett nr.2 med et par lystige, svenske låter, «Sofie Propp» og «Flickor Bak I Bilen», som hadde litt mer revypreg over seg. Musikerne hjalp litt til med vokalen òg på denne og alle satt med et smil om munnen. En koselig avslutning på en hyggelig kveld. Eller, de hadde jo et lite ekstranummer på lager, da. Og ganske overraskende avsluttet de med en Melodi Grand Prix-låt. Nemlig «Hold On, Be Strong», som var skrevet av Mira Craig og fremført av Maria Haukaas Mittet i 2008. For en som er mer bevandret i populærmusikk så var nok dette den mest kjente låta for kvelden. Og den kledde virkelig storbandsdrakten. Den fikk en liten ekstra snert i arrangementet og Margrete Gaulin Simensen viser nok en gang hvilken dyktig sanger hun er.

Dette var en hyggelig kveld med god musikk og dirigent Bjørn Ingvaldsen sitt gode humør og artige historier gjorde at alle satt med et smil om munnen. Vel blåst, Halden Storband.

Del artikkelen:

Kommentarer

kommentarer