Varm honning og fløyel

Å høre på Chris Medina synge er noe helt spesielt. Det er som å ha varm honning og fløyel i øra på samme tid.

Stemmen hans smelter i det den treffer lufta og vibrerer seg frem til ørene våre. Og det er mange ører her! Feelgood er stappfull av mennesker. Både menn og kvinner, yngre og godt voksne. Og alle synger med. Det er tydelig at Medina har en god og variert fanskare i både Halden, Norge og resten av Skandinavia. Her er det masse haldensere, men også folk fra Fredrikstad, Oslo, Sverige – og Danmark!

Publikum synger høylytt med på alle låter, applauderer, plysterer og hyler begeistret. Og det ER vanskelig å ikke la seg rive med. Medina har en usedvanlig vakker stemme, nydelige melodier, og tekster til ettertanke. Denne kvelden blir også enda mer spesiell fordi den er akustisk og intim. Det er helt nedpå.

Chris Medina står nesten nede blant publikum, med kun sin egen gitar og stemme. Ved sin side har han også gitaristen Eivind Norseng, som ble nødt til å steppe inn på særdeles kort varsel! Han fikk nemlig forespørsel i går, om å stille opp i kveld. Etter å ha hatt 24 timer på å lære seg alle låtene i en nesten to timer lang konsert, kan man ikke annet enn å måpe, ta av seg hatten og bukke dypt! Makan til gitarist skal man lete lenge etter.

Setlista består av kjente og kjære sanger, men også noe nytt og spennende. Vi får høre låter de fleste av oss har hørt før og har et forhold til, men også en låt som ikke er gitt ut enda. En eksklusiv smakebit der altså. Og det er tydelig at Medina er på riktig spor! Sangen slår an som bare det, og vi skal ikke lengre enn til andre refreng før folk allerede synger med!

Medina har en egen tilstedeværelse, der han står med øya lukka og capsen litt på snei. Han synger ikke bare en sang, han lever seg virkelig inn i både tekst og melodi. Det spiller ingen rolle at den ene låta går litt saktere enn han har tenkt, eller at gitaren er litt out of tune. Innlevelsen og leveringen er så ektefølt og ærlig at man glemmer de detaljene. Det er umulig å ikke bli beveget når han synger, og umulig å ikke føle på stemningen og følelsene når teksten handler om å ikke gi slipp.

Når han drar låta «what are words», som er en av de han er mest kjent for, om forloveden hans som var med i en bilulykke og fikk en irreversibel hjerneskade, tror jeg ikke det er et tørt øye på Feelgood. Det er både nytt og gammelt materiale, alt fra «what are words» til den nye «cut me» og coverlåta «creep» originalt gjort av Radiohead.

Medina viser både bredde og sjangerforståelse der han vandrer mellom melankoli og mer up-beat pop. Det er flere skifter i både tempo og stemning. Men det er jo ikke til å stikke under en stol at Medina er absolutt best når han er litt nedpå, litt i det melankolske hjørnet og når han synger de låtene som betyr absolutt mest for ham. For da er han nemlig helt enestående.

Medina leverer til tusen, og hvis du ikke var der, ja da kan du ikke gjøre annet enn å angre og prioritere annerledes neste gang.