Jeg skriver fortsatt januar, men selvom skientusiaster stadig ønsker seg mer sne – så er både katten Petra og Skjærpetta enig med meg. Vi vil ha sneen ferdig måkt – og naturligvis sol, sol, sol.
Så skjedde underet her denne ukes torsdag. Jeg hadde vært en svingom nede i Norges eldste conditori, der det yret av liv og boblet med lystig latter. Det var som om godtfolk kjente våren komme, enda kulden er med oss de fleste netter. Solen flommet over godt bakverk og høye smørbrød. Ingen av oss så at vi kanskje hadde pådratt oss en rynke eller to siden samme tid ifjor. Æsj! Ikke se! Vi er minst like unge utapå – og enda yngre inni.
Slike oppløftende byturer!
Og vel hjemme hos Os-kokken, så jeg vakre Petra slange seg med den største selvfølgelighet – som en belsbelagt Cleopatra. Solen gjorde torsdagen til et eneste stort mjau.
Petras lyserøde og nesten gjennomsiktige ører var som en stykke kunstverk fra Provence. Der nede vet jeg det spirer og gror på denne tiden. Tanken er god – ja, nesten overveldende. Men en reise i tankene, den er både rimeligere og mer tidsaktuell iår. Kanskje neste år.
Skjærpetta og hennes tallrike Os-familie jubler og skvatter noe overstadig denne siste torsdagen i januar. Gi oss solsikkefrø, kjære Os-kokk!! Så plutselig hadde kokken ikke flere frø igjen. Skrekkslagne slo de seg ned i Bøketreet. De hadde et hei-dundrende skjæreråd, der alle skvattet i nebbet på hverandre. Det hele endte med at de sendte en petisjon til Os-kokkenes høyre hånd: «Om det kunne, ville være mulig å investere i en ny frøpose?»
Så når dette leses, er den høyre hånden på vei til Kiwi på Risummyra med et klart oppdrag – bare for at Skjærpetta og hennes skvattende frender skal kjenne smaken av vår. Kanskje blir det mange poser, ettersom disse frøene kommer fra Ukraina.
Kommentarer