Taube i Vika har blitt en like nødvendig ingrediens i sommeren som jordbær, hvitvin og blåklokker. Uten Taube i Vika med Dag, Frank, Arne og Ole; ingen sommer.
I mai, da trodde jeg ikke på denne sommeren. Sommeren 2021 lå an til å bli kjip. Niks festival, niks utepils, niks sommerfester i hagen, niks Taube i Vika. Heldigvis ble det ikke sånn. Heldigvis fikk jeg sikret meg en av sommerens viktigste ingredienser lørdag kveld, med bølgeskvulp, måkeskrik og sommersol attåt.
Når skyggene blir lange innerst i Sponvika, og sola kun er en svak lampe bak grantoppene på Kjeøya, tar Dag og Frank mikrofonene fatt for å servere oss sin sommerlige Taubekonsert. På vertshusets uteservering er det fullt, personalet flyr hit og dit med vin, øl, burgere og stoler. Noen sent ankomne gjester vil også ha sitteplass. Alle får.
De har Taube under huden nå; Dag og Frank. Evert Taube føles så nær, når de står der på brygga og synger sangene hans, så nær at han faktisk er der – som en ånd som ligger og duver oppunder taket på uteserveringen.
Dag og Frank er den ultimate kanalen for poeten Taube for min del. Ikke bare har de særegne og vakre stemmer begge to, men de formidler med en sånn heftighet at jeg forsvinner i sangene. Jeg står på dekk på den sønderrevne briggen Blue Bird i vinterstormen, og ser Smögen der i det fjerne mens skipet svikter under meg. Jeg løper på Colla Bellas blomstrende enger med piknikkurv, jeg danser med Rönnerdahl på Koster i fin, ny kjole, og jeg går på gata i Havanna og ser den vakre jenta i vinduet vinke med rubinring på fingeren.
Og det slår meg hvert år: Nedpåheten i denne produksjonen er så utrolig vakker. Den forsterker inntrykkene og følelsene, og lar tekst og formidling få stor plass. Det hele er så deilig barbeint.
I Arne og Are har Dag og Frank funnet sine ultimate Taube-kompanjonger. Det er så vakkert, så stødig og sikkert, og det hele leveres med et lite glimt i øyet.
Taube i Vika er en konsert som alltid leverer, men som også alltid bringer et visst vemod til bords når den nærmer seg slutten – fordi jeg vet at det er et helt år til neste gang. Og jeg vet at jeg har bedt om det før, men jeg fortsetter å mase: Plate? Vinyl? Så jeg har noe jeg kan ta frem en sur februarkveld når det er alt for lenge til Taube i Vika. Det hadde vært innmari fint.
Kommentarer