Uten tillit er vi ingenting

Her sitter man atter en gang og ser på nyheter om smitte, mutasjoner, smitterisiko og gudene vet hva. Det er sjeldnere og sjeldnere jeg og sikkert mange med meg orker disse utrolig enspora nyhetene lenger. Et hvert forsøk på å stille spørsmål om smittevernstiltak, og hva dette koster det norske samfunn opp mot hva vi tjener på de strenge tiltakene, blir av både politikerne og i kommentarfelt kontant avfeid som konspirasjonsteorier virker det som. Den ene selverklærte eksperten etter den andre troller rundt, og nåde den som stiller spørsmål om tiltak eller vaksine. Her skal det trolles og latterliggjøres for alle penga.

Jeg må innrømme at jeg begynner å bli forbanna, og jeg skal være ærlig om hvorfor.

Jeg har delt omsorg for tre mindreårige barn, jeg er singel og bor alene de ukene barna er hos mor. Som mange andre enslige småbarnsforeldre har også jeg trang økonomi i perioder. Når yrkeslivet mitt er normalt derimot føler jeg meg likevel rik. Nå er vi snart et år ut i pandemien og det totale fraværet av forutsigbarhet er til å ta og føle på. Jeg for min del aner ikke hvordan jeg skal få endene til å møtes fremover, og opplever 2021 som absolutt verst så langt i pandemien. For meg er dette nedrig og rett og slett vanskelig å forstå. Hvordan er det mulig i Norge i dag? At en hel bransje blir snudd ryggen til på denne måten. Hvorfor blir narrativet om at vi er en ivaretatt bransje opprettholdt av våre politikere? Det er rett og slett ikke sant! Harde påstander kanskje, men jeg skal forsøke å forklare hvorfor jeg mener det.

Stimulerings og kompensasjonsordningen ble av våre politikere vedtatt i 2020. Samtidig reduserte de næringslivsstøtten til 60%. Ordningen skulle stimulere kulturlivet til aktivitet og sikre inntekt for avlyste arrangement. Denne ordningen er det enda ikke mulig å søke på for 2021. Vi nærmer oss slutten av februar, jeg sier ikke mer. For min del er det ikke jobbene det står på, men muligheten til å gjennomføre disse. Stimulerings og kompensasjonsordningen bidrar uten tvil til forutsigbarhet, og gjør det mulig å planlegge og gjennomføre arrangement uavhengig av smittevernstiltak og antall publikummere. Dette burde vært i orden 01.01.21, og hvorfor det ikke er det snart to måneder ut i det nye året er nesten ikke til å fatte. Jeg forstår at det er vanskelig å være politiker i dag, men dog. Hva mener de jeg og mange med meg skal leve av? Luft og kjærlighet? Er det rart man blir forbanna av dette lavmålet?

Når man i nyhetsbildet i tillegg er vitne til det totale fravær av diskusjon om smittevern og hvordan vi kan gjøre dette uten å rasere store deler av det mest sårbare næringslivet vårt blir man om mulig enda mer matt. Hvorfor tviholder vi på tiltak som åpenbart rammer skjevt, når vi ser at det sannsynligvis vil gjøre uopprettelig skade for titusenvis av mennesker, og hvorfor er det så vanskelig å ha sunne diskusjoner om dette? For meg er det vanskelig å forstå.

For om tilliten vi har til politikerne våre, både de i posisjon og de i opposisjon, svinner hen begynner det jo å bli virkelig trist. For tillit er kanskje en av våre aller viktigste verdier, og uten er vi ingenting.

 

(Innlegget var opprinnelig publisert på Terje Støldals facebookside)

Del artikkelen:

Kommentarer

kommentarer