Uten navn- å miste sine nærmeste

Et stykke om rusens forbannelse.

Lørdag kveld var Sparebanksalen, eller Black Box, i Halden spillested for Kulturdråpens oppsetting av en dramatisering basert på samtaler med  rusavhengige og pårørende av disse.

Østfold kulturutvikling Scenekunst og Kulturdråpen står bak produksjonen.

Fredrik Høyer er manusforfatter og Mattis Herman Nyquist regissør.

Sammen har de snekret sammen en forestilling som tar oss inn i en verden der dessverre veldig mange kjenner seg igjen. I følge Folkehelseinstituttet  får hver femte til tiende nordmann en rusrelatert lidelse i løpet av livet.

Neonreklamefarger. ”Bakteppet” for forestillingen er et intrikat mønster av neonrør som sakte blir opplyst før de fire skuespillerne kommer inn. Ledsaget av underliggende musikk og lydeffekter forandres fargespillet i takt og samsvar med monologene og dialogene fra skuespillerne.

Anne Marie Ottersen. Foto: Trine Sirnes.

Skuespillerkunst. Her har vi å gjøre med svært dyktige skuespillere som får de bearbeidede samtalene frembrakt i et troverdig og naturlig talespråk. Noen av dialogene raser av gårde, fremført bokstavlig talt i munnen på hverandre. Dette er meget godt gjort og får fram både tragediene og den makabre humoren som oppstår i forbindelse med rusen.

Nils Jørgen Kaalstad åpner forestillingen med å fortelle om sin rusavhengige tenåringssønn. Det starter med at han finner at lommeboka hans er tømt. Siden eskalerer det helt til overdosen er satt og livet er slutt. Etter alle årene med tilgivelse og forsøk på å hjelpe står han igjen med minnene, både gode og dårlig.

Alle skuespillerne får frem fortvilelsen ved å synke ned i ”et sånt høl inni seg” som Anne Marie Ottersen sier i rollen som kona til en trailersjåfør som blir avhengig av amfetamin.

Alfred Ekker Strande og Gine Cornelia Pedersen utfyller persongalleriet med stor innlevelse og presisjon.

Gine Cornelia Pedersen:

Nils Jørgen Kaalstad, som startet forstillingen, er også den som avrunder med å stå igjen alene på scenen med savnet av sønnen. Når lyset forsvinner, blir vi sittende igjen med spørsmålene om hvor langt skal man gå for å ofre seg og sine nærmeste for å hjelpe dem som faller utfor stupet? Var vi gode nok som pårørende, hva gikk galt, er det vår skyld?

All heder til alle står bak denne produksjonen. Jeg hadde, personlig, gjerne sett at den hadde blitt fulgt opp med en samtale rundt temaet rusavhengighet. Jeg tror også at stykket kan fremføres uten både musikk og dekorasjon. Teksten står trygt nok på egne bein. Da kan forestillingen benyttes til for eks. skoleforestillinger med etterfølgende diskusjon.

Jan de Vibe

Forsidefoto: Hermann Sabado.

Del artikkelen:

Kommentarer

kommentarer