Ungdomsskolen

Tirsdag er festivaldag #2 for BomKræsjBang, og i dag var det tredjeklasse dramas tur! De presenterte en sterk dramatisering av Anders Kvammens tegneseriebok Ungdomsskolen i skolens BlackBox i kveld.

Denne uka er det mye spennende ung kultur på gang i Halden! BomKræsjBang-festivalen er i gang, og i kveld var det tredjeklasse dramas tur til å vise hva de har jobbet med det siste året. Russekullet har valgt å dramatisere handlingen i en tegneseriebok som tar for seg livet på ungdomsskolen, med den noe desillusjonerte Aksel i sentrum av historien.

Ungdomsskolen åpner med en relativt uinspirerende velkomsttale fra ungdomsskolens rektor i skolegården første skoledag. I hver ende av et ellers ganske nakent scenerom er det satt opp to stillaser. Den eneste henspillingen til at vi befinner oss i en skolegård er projiseringen av en diger klokke på veggen bak stillaset.

Aksel, her spilt av Benjamin Elvestad, blir fort upopulær på den nye ungdomsskolen.

Aksel gjør seg raskt upopulær i den nye klassen. Miljøet er mildt sagt aggressivt. På spørsmål fra læreren om hobby og interesse svarer Aksel «tegneserier», noe som avstedkommer hånlig latter fra de kuleste jentene i klassen. De peker seg umiddelbart ut Aksel som mobbeoffer. Har du hår på tissen? Er du jomfru? De er arketypene på ekle jenter.

Ekle jenter. Men bare på lissom. Fra venstre: Celine Aamodt, Synne Cecilie Wium Rauan og Amalie Hellesnes-Berger

Aksels hjemmemiljø er ganske A4: En fotballinteressert pappa, en mamma som serverer laks og en irriterende lillesøster. Fetteren Eirik er en av de få personene Aksel ser ut til å ha reell glede av.

Elevene bytter på rollene i stykket. Aksel spilles eksempelvis av tre skuespillere: Benjamin Elvestad, Sanne Neeb og Dennis Dahle Karlsen. Alle med den samme Nirvana-trøya. Den som har Nirvana-lue på hodet er Aksel for øyeblikket, og Dennis, Benjamin og Sanne bytter sømløst på hovedrollen. Man merker knapt at lua bytter hode. Et morsomt grep. Alle Akslene gjør forøvrig en god figur!

Flinke skuespillere! Fra venstre: Melina Høili, Sanne Neeb, Silje Sørby Hansen og Celine Aamodt.

En god figur gjør også Silje Sørby Hansen, som bytter på rollene som kjip rektor og Aksels fotballgale pappa. Hun får meg til å le høyt når hun som rektor tar over en av klassens forplantningslæretimer, og messer som en mitraljøse om kjønnsorganer og penetrering mens hun leverer ut kopier til elevene. Hun låter som en lageransatt på IKEA som leser høyt fra en inventarliste. Minner om egne forplantningslæretimer dukker raskt opp. Skrekk og gru.

Nittitallet er stadig oppe og nikker som referanse, men det er åpenbart at stykket ikke skal være satt til nittitallet. Alle har jo en iPhone. Men nevnte tiår er til stede både visuelt og musikalsk allikevel, først og fremst representert av en god del Nirvana-merch. Men også på andre måter. Som når skuespillerne bruker første vers av teksten til Jokke & Valentinernes Her kommer vinteren som replikkveksling – før låta plutselig dukker opp i bakgrunnen – vel og merke i Ingrid Olavas 2008-versjon.

Nirvana på veggen, lua og T-skjorta. Og på telefonen. Fetteren Eirik har nemlig sendt Aksel en Nirvana-plate.
Det snør når Aksel treffer Linn (Synne) på fjellet.

Vendepunktet i stykket kommer når Aksels eneste gode venn Eirik dør i en bilulykke. Nå får Aksel-skuespillerne brått mer å bryne seg på, og de overbeviser alle som nedbrutte og desillusjonerte Akseler. Nå blir det mørkere stemning i stykket. Et av de kunstneriske grepene jeg virkelig faller for er iscenesettelsen av Eiriks begravelse, når hele ensemblet står under hver sin sorte paraply og danner et Nirvana-kor. Aksel – denne gangen i Sannes skikkelse – er solist oppe på stillaset. Nirvanas klassiker Smells like teen spirit fyller scenerommet. Gåsehud på armene.

I feel stupid, and contagious, here we are now, entertain us.

En sort boks med et kors på illuderer Eiriks gravstein. De sorte treboksene er det for øvrig mange av. Boksene brukes til alt. Kateter, stoler, gravsteiner. Ensemblet flytter dem frem og tilbake ettersom hva de trenger dem til. Elevene på linja er glade i sparsomme scenerom! Det de trenger av ekstra staffasje blir projisert på veggen bak stillaset.

Jeg trenger kanskje ikke å røpe hvordan det hele ender, det bør du faktisk finne ut sjøl. Jeg kan nøye meg med å si at Ungdomsskolen er verdt å se. En god innsats av alle på og bak scenen! For oss godt voksne er dette kanskje et nødvendig gjensyn med ungdomsskolens relativt kjipe år? En påminnelse om at selv om vi er ferdige med de tre åra sjøl, så er det mange som gjennomlever dem akkurat nå.

Jeg er bare så innmari glad for at det ikke er meg.

Hele ensemblet!

Alle foto: Veronica van Groningen

Her er resten av programmet for BomKræsjBang-uka: 

Kommentarer

kommentarer