Tussemora, den bortskjemte

Idag en liten sann historie fra før i verden – fra dengang Frua regjerte med suveren hånd på Knardal.

Frua hadde flere pasjoner. Matlaging og baking kom først. Så kom kattene. Særlig en halvskabbete brun katt med kort pels var hennes fortrolige. Tussemora var hennes navn. Jeg aner ikke fra hvor i verden hun kom. Men for meg var hun alltid litt gammel – og noe sky.

Tussemora fødte ustanselig nye unger. De krøp som småtasser på kjøkkenet til min store glede. Særlig husker jeg et-par tre lett snørrete svarte og hvite unger, som krøp oppå og inni en stor sort støpejerns vedovn til å koke på. Frua brukte den ikke. Hun var for lengst blitt elektrisk av seg. Men den sorte komfyren, den gledet altså småpusene. Og meg. Ingenting i verden er så deilig som kattunger.

Tussemora var gruelig bortskjemt. Frua var ikke gjerrig. Jeg husker at jeg siklet på både nypillede reker og slikt smågodt. En bit godt kjøtt, kanskje?
– Nei, de er til Tussemora, svarte Frua svært så kjapt.
Og jeg husker at Frua med raus hånd helte fløte i hennes skål. Tussemora ble ganske gammel, men jeg erindrer ikke hvor mange år hun var med oss. Derimot husker jeg at hun fikk sin siste kattunge da hun var fjorten, Og det var bare en! Jeg tror at hun mesteparten av sitt liv bodde i låven, men hun fikk ligge inne i Fruas filleskap på kjøkkenet og kisle der. Livet på landet var fredsommelig for både dyr og mennesker dengang.