Tuka i bakgården

Det føles helt selvfølgelig og helt absurd på samme tid, å stå i Kokkekollektivets bakgård og se benker og sittegrupper langsomt fylles opp av en gjeng konsertsultne haldensere. Skal vi virkelig på konsert? Ute? I dette været? Med Onkel Tuka? Folk er himmelfalne, folk er eksalterte og folk er fulle. Det bygger seg opp en forventning i meg som nesten er nødt til å være for høy. Men så er den ikke det allikevel, for Tuka eier selvfølgelig både scenen, folka og musikken lørdag kveld.

Tuka eier bakgården.

Det blir låtfest i bakgården. Det kommer naturligvis en del låter fra Lykke til med meg, den geniale kjempeplata Onkel Tuka slapp i høst. Tittelkuttet er overlegent: «Du får en god pris på et hjerte av is; lykke til med meg».
Vi får også høre de suverene Blå nå, Julian Johnsen, Er det noen her som skal til Kirkenær, og Mitt liv som hund. Men også Jobber på en bygning, Til aprilTo hender og flere andre Tuka-perler.

I høst ga Onkel Tuka ut en kjempeplate. Kjempeplata er med på konsert.

Onkel Tuka står på scenen for tredje gang denne lørdagen, ikke bare har de holdt barnekonsert tidlig på dagen, men de har hatt en voksenkonsert noen timere senere også. Men dette strengete sjumannsbandet lar seg åpenbart ikke stoppe av det, de går ufortrødent videre. Som Håkon sjøl sier:

– Jeg har seltzers i beina. Det er den derre vagabonderinga folkens, jeg må videre videre videre. Kjenner dere på det også, når dere våkner om morran?

Joa. Men akkurat nå vil jeg bare sitte her og høre på Onkel Tuka til sola har gått ned, og stått opp igjen. Det rocker, det svinger, det treffer, de spiller så sjukt bra!

Folk som spiller bra:

Snorre Kopperud på fele.
Åsmund Solli på trommer.
Lars Ivar Borg på bass.
Rino Silden på banjo.
Kjetil Johnsen på mandolin.
Omar på gitar.
Håkon Ohlgren, poet, sanger og vagabond.

Hvis jeg var forfatter, og skulle skrevet en figur som var en Haldenmusiker i et Haldenband, skulle jeg ønske jeg hadde klart å skrive Håkon Ohlgren og Onkel Tuka. Men det hadde nok bare Levi Henriksen klart. For hele den pakka er så kompleks og sammensatt, musikalsk, gøy og skakk. Musikken alene naturligvis, at tekst og melodi er så vanvittig godt laga. Det kan man skrive lenge og mye om. Men også humoren, som er drøy og gøy. Personlighetene. Det skjeve og det skakke.

Men formidlingsevnen også, til alle sammen. Ta deg tiden til å kikke litt på alle musikerne neste gang du er på Tuka-konsert, dvel ved hver og en av dem – og se hvordan de alle forteller historier. Og prøv å følg fingrene til Rino og Kjetil uten at øya dine går i krøss, I dare you.

Tukakonsert i bakgården er det vi betalte for og mer. Og bakgården er en kjempefin ramme! Brostein under føttene, historiske bygg i ramme rundt, og måkene som henger høyt over huene på oss på blå himmel langt der oppe. Mellom bordene svinser de flinke folka fra Kokkekollektivet og serverer øl til tørste konsertgjengere.

Haakon Selmer-Olsen er blid på jobb.

Publikum må undertrykke sine instinkter, det går jo egentlig ikke an å sitte stille i en stol og høre på Tuka. Rockefoten vil opp og frem, men ingen kan danse mellom og oppå bord i pandemitid. Til gjengjeld kan det synges, og det kan hojes! Og det gjør folk, både de som er tjue og de som er femti.

Plutselig er det over. Det er jo egentlig ikke plutselig, men det føles plutselig. Jeg tar imidlertid med meg alt sammen ut i sommernatta. Denne karamellen har jeg nemlig tenkt til å suge lenge på.

 

Vil du lese om da Onkel Tuka slapp kjempeplata «Lykke til med meg» i høst? Den konserten kan du lese om her:

Tuka kom, så og vant

Del artikkelen:

Kommentarer

kommentarer