Roger Fjeldet begynte å spille tuba i Divisjonsmusikken allerede som nittenåring. Roger er en av musikerne som har vært med på den lange og kronglete reisen fra militært korps til sivilt og allsidig blåseensemble.
Roger Fjeldet hadde ikke spesielt lyst til å begynne i korps da han var liten. Men siden faren hans syntes korps var en sunn og god hobby, meldte Roger seg på notekurset allikevel.
– Notekurset var så kjedelig. Jeg skulka timene, og dro ut for å være med kameratene mine i stedet. Men det året jeg søkte meg inn i korpset var det så få søkere at jeg kom inn allikevel. Jeg fikk det siste instrumentet som var igjen, og det var trompet.
Roger tok med seg trompeten hjem. Han måtte øve i ti minutter hver dag.
– Jeg satt på rommet og laget lyder på trompeten i ti minutter, sånn at faren min skulle høre at jeg øvde. Jeg var ikke spesielt interessert. Jeg husker noen korpsturer som var gøy, blant annet en til Halden i 1971, ellers var det ikke så veldig stas.
Men så skjedde det noe som skulle endre alt. En dag sluttet tubaisten i korpset, og Roger og en korpskamerat spurte om å få bytte instrument til tuba.
– Vi hadde vel begynt å se litt på jentene, kanskje vi bytta for å imponere dem? Men så skjedde det noe rart, plutselig ble det kjempemoro å spille! Det var et eller annet med det å spille bass som tiltalte meg. Jeg begynte å øve masse. Og så fikk jeg det bra til, jeg fikk masse skryt av dirigenten. Han syntes korpset låt bra med meg som tubaist.
Plutselig var øvingen gøy. Roger tok med seg tubaen inn i skogen og øvde alene, med nistepakke og termos. Han gikk på sommermusikkskole, han begynte å spille i voksenkorpset, og spilte i små konstellasjoner utenfor korpset.
Rogers plan var å studere til kjemiingeniør, og ha musikk som hobby. Så da tiden kom for å velge linje på videregående falt valget på naturfaglinja, og ikke musikklinja. Men musikken tok stadig større plass i Rogers liv, han spilte mer og mer tuba. Han begynte å spille i storband og orkestre, og gjorde mange tubajobber ved siden av skolen. I tillegg ble han tatt ut til Norges Nasjonale Ungdomskorps, med unge musikere fra hele Norge i rekkene.
Vinteren i tredje gym var det mye skolearbeid på naturfaglinja på Gjøvik videregående. Roger var skolelei, og ønsket seg en pause. Han hadde fått nyss om at man kunne få fri en hel uke dersom man prøvespilte for musikkhøgskolen. Roger tok friuka, og prøvespilte.
– Og så fikk jeg plassen! Da hoppa jeg av kjemiplanen, og begynte på Musikkhøgskolen i stedet for NTH. Fra da av var det full satsning, nå skulle jeg bli musiker. Det var ikke snakk om noe annet.
Etter halvannet år på Musikkhøgskolen dukka det opp en mulighet for å prøvespille for Divisjonsmusikken i Halden. Roger var nitten år, og tenkte det kunne være gøy å jobbe i der noen år. Han prøvespilte, og vant jobben. Og sluttet på skolen.
– Man går på skolen for å få jobb, og jeg hadde jo fått meg en jobb. Men jeg hadde faktisk ikke tenkt at jeg skulle bli her så lenge, Divisjonsmusikken var egentlig et stoppested på vei til å bli orkestermusiker.
Dermed flyttet Roger til Halden for å spille i militærkorps. Han kom akkurat da det var et generasjonsskifte på gang i Divisjonsmusikken.
– Vi var fire nye musikere som begynte samtidig. Det var et bra, kreativt og ungt miljø som ville mye. Vi sto veldig på, og vi hadde mye yrkesstolthet. En del av de eldre i korpset syntes nok at vi var ganske plagsomme, og vi var jo veldig unge. Men vi la ned mye jobb, og ble veldig gode.
Da Roger begynte å spille i Divisjonsmusikken, spilte ensemblet konserter i Busterudparken flere ganger i uka.
– Divisjonsmusikken var tradisjonelt et parkensemble, de spilte stort sett daglige konserter i parken i sin tid. Men også da jeg begynte på åttitallet var hovedvekten av konserter utendørs. Men folk gikk ikke ut i lunsjen for å høre parkkonsertene lenger, så vi la ned konseptet.
Roger tok permisjoner for å jobbe andre steder og var blant annet deltidsansatt i Stavanger symfoniorkester, men han trivdes så godt i Divisjonsmusikken at han til slutt bestemte seg for å satse for fullt på ensemblet. Men han tok seg tid til andre ting også. I 1991 debuterte han eksempelvis som solotubaist i Gamle Logen i Oslo, og holdt en helaftens tubakonsert med støtte fra Rikskonsertene – med Divisjonsmusikken i rygg.
Roger hadde orkesterplass da Divisjonsmusikken ble lagt ned i 2002.
– Vi hadde blitt foreslått nedlagt så mange ganger at vi hadde vent oss til det. Hele forsvarets musikkhistorie er en historie i nedleggelse, det er egentlig en helt forferdelig behandling av musikere. Da Divisjonsmusikken ble foreslått nedlagt på ny i 2000 var det ingen som trodde det faktisk kom til å skje. Men så måtte vi jo faktisk innse at denne gangen skjer det!
Roger lurte på hva han skulle finne på. Skulle han vente på ledig stilling i et orkester og prøvespille der? Skulle han bli i forsvaret? Eller skulle han satse på sykling? Han jobbet til og med som sykkelreparatør på ettermiddagene i et halvår for å lære seg å skru sykkel, i tilfelle det kunne bli en alternativ yrkesvei.
– Men så fikk vi besøk av daværende kultursjef Espen Søraas, og han ba oss innstendig om å fortsette som sivilt ensemble her i Halden. Gulrota var at vi skulle få nytt øvingslokale og konserthus i Larsenhagen.
De fleste av musikerne i ensemblet bestemte seg for å bli. Høsten 2002 fikk ensemblet ikke penger til annet enn lønn, og hadde ikke råd til å holde så mange konserter.
– Vi brukte tiden på gruppearbeid, samtaler og diskusjoner, for å finne ut hvordan skulle vi se ut som sivilt ensemble. Vi diskuterte så busta føyk, men fant en retning som vi holdt på ganske lenge etter at Det Norske Blåseensemble var et faktum.
Blåseensemblet gikk inn i et usikkert tiår, med stadige trusler om nedleggelse, og mye uvisshet. Mange av byens politikere syntes Blåseensemblet tok mye av budsjettet, og hvert eneste år foreslo rådmannen at kommunen skulle kutte støtten til ensemblet. Det tok på. I 2013 stilte Blåseensemblet kommunen et ultimatum.
– Vi sa til dem at vi måtte ha en avklaring, ellers flytter vi til en annen kommune. Nå må dere si ja eller nei. Og da sa de ja.
Endelig kunne musikere og administrasjon konsentrere seg om musikk og konserter, og veien videre. Og veien videre ble ganske spennende. Og bred.
– Folk er imponerte over allsidigheten til KORK, siden de spiller både pop og symfonisk musikk. Men Kork er nesten å regne som en aspirant i forhold til Blåseensemblet. Det finnes veldig få ensembler som har den spennvidden som vi har. Dessuten er det så bra kvalitet på alle felt vi driver med, vi har en sammensetning av musikere som er unik. Vi har spesialister på hver eneste område felt, og har veldig mye å spille på. Vi har selvstendige folk som er gode til å spille, men også kan lede sine egne prosjekter. Det er jo utrolig flott.
Hvis du følger med på facebooksiden til Blåseensemblet vet du at Roger samler på tubaer. Den første, historiske tubaen Roger kjøpte, ble handlet inn til et prosjekt med Blåsensemblet.
– Da vi gikk fra militært til sivilt ensemble skulle vi gjøre mye forskjellig. Vi skulle spille storband, men også fortsette å spille klassisk. En av oppgavene vi tok på oss var å rekonstruere Oscar Borgs gamle besetning, og da gjerne med de samme instrumentene som Oscar Borg hadde i sin besetning.
Roger fant et par gamle tubaer på Tradera.
– De har en helt annen klang. Man har mistet en del på hundre år, det var mye mer sjel og uttrykk før. Alt har blitt større. Instrumentene blir større og orkestrene blir større. Jeg er opptatt av det klanglige, det å finne tilbake til det gamle klangen.
Roger kjøpte en kopi av en serpent, et bassinstrument fra barokken. Så fant han ut at han ville lage et konsertforedrag om tubaens utvikling, der han spilte på haugevis av tubaer med korps i ryggen som akkompagnement. Det ble flere tubainnkjøp, og nå begynte Rogers tubasamling virkelig å vokse. I dag teller Rogers samling hele 100 forskjellige instrumenter. Han har faktisk Norges største, private samling av grovmessinginstrumenter.
I Blåseensemblet har han hatt muligheten til å forkynne tubahistorien gjennom den populære tubajulekalenderen som sist gang ble spilt inn på Ormtjernhytta:
Rogers fritidsinteresser er mangefasetterte. Han samler på gamle lekebiler og antikvariske rariteter, han driver med sykling og sammen med samboeren Trine Wille bedrives det nærmest gartnervirksomhet innerst i Vesleveien. Ingen ting gjøres halvveis, han går all inn på alt. Nå går mye av fritiden med til å grave i Blåseensemblets historie. Til høsten kommer nemlig den store boka om Divisjonsmusikken, der Roger Prang er redaktør. Roger Fjeldet er medforfatter.
– Det er kjempeartig, men fryktelig mye jobb. Her en dag brukte jeg en hel dag på å finne seks linjer om en tidligere kornettist i korpset. Det tar tid. Men det blir bra, og det er en viktig bok. Både for Blåseensemblet og for Halden. Divisjonsmusikken var ryggraden i musikklivet i Halden i mange år, og betydde utrolig mye for byen. Og det Det Norske Blåseensemble har slett ikke tenkt å gjøre skam på arven.
Film: Stein Johnsen/Contentvideo.no.
Alle foto: Veronica van Groningen.
Vil du lese om flere av Blåseensemblets musikere? Det kan du gjøre her:
Kommentarer