Vi fikk foreta en trist og gripende reise inn i en transpersons liv anno 1702 i Fredrikshalds Teater torsdag kveld. Forestillingen er skremmende aktuell. Og sann.
Maria Johansdotter. Anno 1702 er en naken og sparsom teaterproduksjon. På scenen finner vi det vesle ensemblets to medlemmer, Johan Theodorsson og Anders Peev, pluss to nøkkelharper, og to stoler. Det er alt. Uten egne kulisser og medbragt staffasje får historien de skal fortelle desto større plass. Og denne historien er såpass gripende i seg selv at den står godt alene.
Musikkteateret Maria Johansdotter. Anno 1702 tar for seg spillemann og transperson Maria, som velger å leve som mann til tross for at det er forbudt for kvinner å gi seg ut for å være menn i datidens Sverige. Hun gir seg selv navnet Magnus Johanson. Magnus klarer seg relativt bra, ved hjelp av falske attester og falskt pass skaffer han seg jobb som klokker. Men så forelsker han seg i Anna. Anna vil ha Magnus, til tross for at han rent biologisk sett er kvinne. Men samfunnet setter sin store, tunge fot ned for kjærligheten mellom Anna og Magnus.
Den sortkledde fortelleren Johan maner effektivt frem både landskap, mennesker og stemninger der han traver rundt på det skrå og knirkende scenegulvet i Fredrikshalds teater. Musiker Anders står mest stille. Han spiller fletta av de to nøkkelharpene som ligger på et bord midt på scenen, innimellom går han til bordet og bytter. Anders fungerer som Magnus i fortellingen. Magnus Johansson spilte nemlig nøkkelharpe som en gud.
Jeg dras rett inn i Magnus’ skjebne. Jeg blir grepet av hvor dårlige utsikter han har. Hvordan skal dette noensinne gå bra? Han vil jo aldri bli akseptert som han er, og kjærligheten til Anna kan han vel bare glemme? Et 1700-talls Sverige vil aldri akseptere en kvinne som lever som mann. Da slår det meg som et hammerslag: Det samme gjelder i dag. Denne historien er aktuell som få.
Visst er vi mange som forstår, visst er vi mange som aksepterer, visst er vi mange som tar til orde for det som føles annerledes og truende for andre. Men det er altfor mange som ikke forstår. Hvordan kan det gå an at en historie som var sann for tre hundre år siden er like sann i dag?
Anders og Johan har spilt forestillingen om Maria Johansdotter i seks år. Når jeg treffer dem bak scenen etter forestillingen forteller de at de er engasjert i temaet som ligger i Maria/Magnus’ historie, men det var selve historien om Maria Johansdotter som inspirerte til å lage en forestilling.
-Folk blir ofte veldig berørte av forestillingen, forteller Johan, vi har spilt den for både voksne og ungdommer, og alle blir berørt. Det er en sterk historie, det er jo en historie om en transperson som faktisk levde for over tre hundre år siden. Og det setter et perspektiv på det her. Hvor langt har vi faktisk kommet i dag?
For et par måneder siden spilte Anders og Johan forestillingen i Stockholm. Etter teaterforestillingen kom en transperson fra publikum opp til Anders og Johan.
-Hun sa til meg; «Tenk å se et teaterstykke om en person som levde for tre hundre år siden, som opplever akkurat det samme som jeg opplever i dag, i 2018″, forteller Anders.
Anders føler at til tross for at forestillingen handler om transpersoner, som utgjør bare en liten prosent av verdens befolkning, sier den noe om verden i dag.
-Forestillingen vår sier noe om oss alle, sier Anders, vi er jo alle slaver av de reglene samfunnet lager for hvordan menn og kvinner skal oppføre seg og kle seg. Det er jo ikke tilfeldig at jeg står her i dag, kledd i svart, jeg er jo en kulturmann. Jeg kommer aldri til å ta på meg et skjørt, for det her sitter så dypt inne i oss. Det sier noe om hvilke normer vi har i dag, og hvor sterke de er. Og om hva som hender med mennesker som bryter normene. Det er det vi må endre på, vi vil jo at menneskene skal føle seg frie. På den måten sier denne forestillingen noe til oss alle.
Kommentarer